Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Berit. Av Cora Sandel
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Berit
Tante Lena blinker til Gunda på de
voksnes måte, men Gunda ser det vel
ikke. Hun blir ved med sit: Våte som
druknete katter var de alle sammen, de
t
hadde vel kavet sig på land da. Men tenk,
bare en stasjon herifra. Og nå går de rett
innover til Oslo. Cykler og motorcykler tar
de, hvor de kommer over dem–
Hvem er bare en stasjon herifra?
Er du der Berit? Nei, vi snakker om
noen som er falt i vannet vi — —
Jeg vet hvem Dere mener så. Hvor er
mor?
Mor ligger hun–-
Midt på lyse dagen? Er hun syk da?
Har hun fått influensa?
Neida Berit, hun bare hviler sig litt — —
Hviler sig litt? Da er det vel denne
tilstanden hennes allikevel da. Jeg vil ikke
moren min skal være i noen sånn tilstand,
roper Berit forarget og styrter videre.
På anretningsbordet står et eggeglass,
tydelig satt unna der og glemt. Blåveisen
med stilk stikker opp, de andre to ligger i
vannet, og det er enda mere synd i alle
tre enn det var imorges. Ikke har far
satt sin i knapphullet heller, for her står
den. Berit redder i forbifarten hvad
reddes kan, får knoppene til å henge på
kanten av glasset og tar det hele med
sig ovenpå. Det er ikke mere enn et par
dager siden, far stod borte ved radioen og
sa: Merkelig som små ting får ny verdi
for en, sett mot bakgrunden av hvordan
de har det andre steder, med krigen
hengende over hodet på sig. Han sa det
til mor, fordi hun kom inn og fortalte,
at nå begynte krokusen å komme opp. Er
det sånn liten ting? sa Berit. Igrunden er
den stor, sa far. Men når det kommer til
stykket er det med dette som med meget
annet, låter det til. Riktig hvor en har de
voksne vet en aldrig.
Mor har fått telefonen flyttet opp til
sig på nattbordet og ligger og taler i den.
Her er Berit, sier hun: Nå kom hun.
Neida, fred og ro, det er dig jeg er urolig
for — — — Gatene svarte av folk, sier
du? Evakueringen stoppet? Nei, nå vil
jeg ha dig ut av byen fortest mulig. Når
alt er stengt likevel så, kontorer og butikker
–ta den første bilen du kommer over,
kjære dig gjør det.–Ja, vi hører dem
Mor legger luren fra sig og brer ut begge
armene mot Berit. Mor klemmer Berit,
sånn som på julaften og på fødselsdagen,
og dengangen Berit fait ned fra
rogne-treet og ikke gjorde sig det grann. Og
imellem aldeles plutselig, uten grund.
Ligger du da mor? Har du ikke vært
oppe engang? Da kunde Gunda gjerne
satt dette på nattbordet til dig må jeg si.
Berit steller med eggeglasset og ser
granskende på mor. De to knoppene må
ustanse-lig hjelpes opp igjen.
Har du alt funnet blå veis Berit?
Den med lang stilk er til dig og far
sammen. Men det er en knopp til Dere
hver. Det er så vanskelig å få dem til å
stå pent så — —
Takk ungen min.
Berit setter sig på stolen ved mors seng.
Hun har luen i hånden og oppknappet
kåpe og dingler med bena. Det gjør Berit
når hun tenker sig om.
Takk ungen min er alt de sier, både far
og mor. Litt mere kunde de vel si, selv om
stillingen er i høy grad kritisk. Det sa
frøken i frikvarteret til en av de andre
frøknene. Alle stod og stirret efter flv;
som fløy innover mot Oslo. I høy grad
kritisk, sa frøken: Jeg for min del ser det
alt enn lyst.
Men lærer Pedersen sa: Dere kan da
skjønne, de andre også kommer. Da blir
det en ånnen dans. Langt borte er de ikke.
Det kan bli litt av hvert, det kan det. Vi
får alvorstider, det får vi se i øynene. Jeg
for min del sender kona og småene
opp-over til svigermor alt imorgen. Men noen
lang historie? Nei.
157
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
