Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Femte häftet
- Et nordisk kunstnerlynne. Camilla Collett födt Wergeland. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Signe S v an ö e Petander
E id sv oli s prestegdrd o. 1835.
Akvarell av A. F. Boyesen.
Da hun var i Louvremuseet med sin far
og noen venner, kom en av dem tilbake fra
en gruppe diskuterende utlendinger: »Man har
bestormet mig med spörsmål om Dem; vi stod
just foran en Guido Reni, da man påstod:
’Av hva her er å se av levende og livlöst, er
hun det skjönneste’.»
Men Gustav Vigeland valgte å skildre henne
som gammel. Med et mestergrep har han gitt
selve den livsstemning som var hennes. Den
bitende kalle vinden rusker i jerngitterets
grener og suser om statuen, får henne til å
svöpe sjalet tettere om sig, mens hun vandrer
framover med hodet boyet, ansiktet merket
av skuffelse og smerte.
Om der kom en forbi som aldri hadde hort
om Camilla Collett, måtte han vel sporre: Hva
er det for sorger som har hjemsökt henne? Var
hun syk og forlatt, kanske ulykkelig gift? Döde
hennes barn, levde hun miskjent i nöd og
trengsel? Og han undres ved svaret: Nei, intet
av alt dette. Helsen var ikke alitid robust,
men hun holdt sig da oven senge i mer enn
otti år. Venner og bekjente hadde hun mange
av, ekteskapet ga henne bare giede, og hun
så barn og barnebarn vokse opp. Beundret
ble hun i ungdommen, berömt i alderdommen.
Men nå kommer der en som vet bedre
besked: Det er klart at det var kvinnesaken
som tok all hennes kraft og livsglede. Man
tenke sig en nesten sykelig nærtagende
natur utsatt for mengdens hugg og hån! Det var
kampen for kvinnesaken som boyet dette
stolte hode, og grov bitterhetens furer i det
edle ansiktet.
Til det kunne man svare både ja og nei.
*
Presten Nicolai Wergeland på Eidsvoll
hadde fem barn, Henrik eldst (f. 1808),
Camilla nestyngst (f. 1813). Her levde de den
störste delen av sin barndom og ungdom.
Viltre og urolige var de, men den strenge
presten holdt sig mest på kontoret, og moren
var mild og eftergivende. Barna streifet fritt
omkring i den vakre ensomme trakten
omkring prestegården og det store gårdsbruk.
Reis dit en hvit jul. I skumringen kjörer
sleden ved rislende dombjeldeklang gjennom
alléen fram til hovedbygningen. Fra en portal
med söyler kommer man inn i forstuen, og
mötes av den fint krydrede duft av roser og
abrod. Hele rekken av værelser er åpen,
festlig oplyst. I storstuen sitter julegjestene i
vid ring, prosten står i midten og leder
pante-leker, glade ansikter blusser i det milde skjær
fra lysene.
Eller en sommerdag når man venter besök
fra Christiania. Gjennom åpne vinduer ligger
solskinnet inn i de vakre, hyggelige stuer, snart
er de fylt av ungdom. Det knaker i slitte
trapper, mörke ganger mister sin
spökelse-stemning, hele den forfalne gamle
embeds-gården lever opp. Midtsommertiden er
paradisisk skjönn, det blir rideturer, kjöreturer,
båtferder, en skare ungdom i evig bevegelse,
omskyllet av Camillas latterbölger, og med
Henriks uimotståelig komiske påfunn som et
glitter over det hele.
I minnet fikk denne friske idyllen en rent
forklaret glans.
Men det var unntagelsestid, dager og uker.
Så fulgte måneder, ja halvår i ödslig isolering.
Veiene opplöstes i höstblöten. Vintermörket
åt sig innover de store stuene, som ble
trekk-fulle og kalle. I kjökkenet skramlet en
tung-kjört landhusholdning, inne gikk hver med
sitt, ordknapp og lukket; det lå ikke for dem
å betro sig til hverandre eller vise sine
kjens-ler sånn uten videre. Henrik var mest i
Christiania, og det ble alltid tomt og stille efter
ham. På sine eldre dager hadde prosten lange
perioder av melankoli, da kom han bare ut
fra sitt rom til måltidene, stum,
utilnærmelig. Atmosfæren var fylt av innestengt uro
og vånde. Rike, sjeldne evner fikk ikke luft
under vingene.
Hvor ble det av prestegårdsidyllen ? —
Efter den ensomme barndommen kom
Camilla til en herrnhutisk skole i Slesvig. I den
mest inntrykksvåre alderen levde hun to år
i — kloster, kan man godt si, for nærmest
slik var den pietistisk fargede stemningen
260
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Mon Dec 11 14:08:42 2023
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1942/0292.html
