Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Et nordisk kunstnerlynne. Camilla Collett födt Wergeland. Av Signe Svanöe Petander
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Signe S v an ö e Petander
Men så kunne hun gått til teatret da, vel!
Kjære, det ville blitt en skandale som kunne
skremt selv en teaterchef. Hun visste det var
fåfengt å nevne dette önsket for sin far. —
Fru Collett kunne være klosset og keitet.
Som eldre måtte hun av og til holde tale,
men stemmen var klanglös, hun virket for
sky til å opptre offentlig. Men det motsir
ikke at hun var skapt til dans og dramatisk
kunst. Hvordan er det: Vi lammes av skrekk,
ikke sant. Et sjokk kan gi stamhet og
usik-kerhet for hele livet. Det kan synes
meningslöst å snakke om skrekk og sjokk i denne
forbindelse; hun vokste opp i et godt hjem, ble
alltid beskyttet og skånet. Men med sin
over-fölsomhet og hudlöse sårbarhet tok hun djupe,
skjebnesvangre inntrykk av selve
tidsat-mosfæren, alt det som bare »ligger i luften».
Hun var jo av Ariels slekt! Det syns ennu
tydeligere når man, som månge har gjort,
sammenligner henne med Victoria
Benedictsson. Tross månge likheter, hennes element er
og förblir jorden.
Man kan sporre hva det skal være godt for,
å flytte henne hundre år fram, önske alt
anderledes. Det var ved å leve i sin tid som det
hun var, at hun fikk så stor betydning. Men
la oss si at vi står med negativfilmen til et
fotografi. Vi dreier og vipper den for å få tak
på billedet som skimtes og anes, omrissene
og proporsjonene er der. Så får vi se det
positive, selve fotografiet. Og straks blir også
filmen meningsfylt og sammenhengende. Det
var bare slik jeg mente det, ved å samle
hennes evner i et brennpunkt. Mon hun selv
ville hatt noe imot den opfatningen? Neppe.
Dertil kjente hun altfor vel gjennom hele
livet både sin uslukkelige törst efter
uttrykks-full skjönnhet, og de heftige smertesting som
uforlöste evner gir, hver gang de ömme
punkter beröres. —
Men ungdomstiden var ikke bare sorg og
pine. Ved sine besök i Christiania ble hun
efterhvert midtpunktet i en glad krets av
begavede venner. Efter en lang, nolende
inn-ledning forlovet hun sig med en av dem, en
fint kultivert ung jurist, Jonas Collett. Nå
hadde hun altså endelig glemt Welhaven?
Nei langt ifra. Collett fikk höre om ham sent
og tidlig i begynnelsen. For hennes ærlighet
var grenselös. Men da de ble gift, svant det
bort. Der fins sagn om åndevesener som en
stakket stund lever et almindelig
menneskeliv. Selv om det er overdrevet, streifer
tanken uvilkårlig bort i noe sånnt, når man
forestiller sig hennes ekteskap. Man får nok
si at det merkeligste i hennes liv, det var at
hun mötte en mann som Collett. Han var
enestående, både som sjelelege og ektemann. Det
var ikke så farlig om det av og til gikk litt
på tvers for Camilla i kjökkenet, bare hun
forble den hun var. Han dyrket, han tillbad
henne, og ville gitt alt for å kunne erobre
henne fullstendig. Men hun overgå sig aldri
helt. Hun som kunne elske som Heloise, som
Isolde, hun levde i et harmonisk ekteskap
hvor den dominerende faktor var inderlig
vennskap. Sin erotiske lidenskap hadde hun
begravet for en, den eneste. En sånn
trofasthet er kanske storartet; men i den grad vi
treffer den her, har den nesten et fanatisk
skjær. Eller . . . kanske Collett var litt tam,
litt snusfornuftig i all sin prektighet? Var det
derfor han aldri kunne få henne helt ut av
Welhavens tryllekrets?
Efter ti års ekteskap döde Collett, og det
var et forfærdelig slag for hustruen. I grunnen
overvant hun det aldri. Men likevel, efter år
av djup sorg vender hun langsomt ansiktet
mot sin ungdom igjen, og sånn blir det
stående for all framtid i monumentalt rene linjer.
Welhavens forlovede Ida Kjerulf, som döde
ung, og hans senere hustru Josephine
Bi-doulac stod begge fru Collett meget nær.
Derved gikk der tråder mellom dem opp igjennom
årene, selv om hun hadde en skrekk for å
möte ham. Fru Welhaven arbeidet på en
forsoning, hun ville de skulle mötes og omgås
som venner. Tilslutt lykkedes det. Da var
Welhaven over 50 år, fru Collett omkring 45.
Hun mente at de endelig måtte tale helt ut,
efter »et Livs Taushed». Derfor sendte hun
ham dagboken fra ungdommen, i tyve år
hadde den ligget i et sort skrin. Og så skrev
Welhaven til henne:
Læsningen er tilendebragt, og jeg sidder nu
hensunken i Erindringer. Ak, hvor uerfarne og raadvilde vare
vi begge! Indtrykket er saa smerteligt; jeg kunde
hverken slippe Dem eller holde Dem fast. . . Först nu
seer jeg hvorledes De har elsket mig — Ak, dermed er
Alt forklaret; ogsaa dette: at jeg higede efter
Forstaaelsen og kunde ikke slippe Dem, naar De vilde vige
tilbage. Forunderlig mægtig, som til et gaadefuldt
Fjerne, har jeg fölt mig hendraget til Dem, og De var
jo fjern altid, fraværende, paa Flugt i selve Nærheden
og trods vore Sjeles Samklang.
O, tilgiv . . . De skulde stedse have været mig hellig,
saavist som De er det nu. Tilgiv mig ganske, fordi jeg
angrer af Hjertet og fordi Erindringen har ladet os
ene med hinanden . . .
Så er det vel stilnet nu i hennes hjerte. Men
det er et hjerte som ikke kan glemme, snart
264
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
