Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Kunstnere som døden overrumplet. Av Pola Gauguin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
P o l a Gauguin
Kristine Riv ert z. Selvportrett.
Kristine Rivertz ennå bare kjent av et
fåtall av sine kunstnerkamerater, men til
gjengjeld av dem i levende live sett op til
som Harriet Backers arvtager. Skjebnen
vilde det anderledes. Kristine Rivertz døde
i 1926 tretti år gammel, seks år før den
gamle mester stille sov inn i døden. Når
hennes kunst ennå er så lite kjent og lite
påaktet, så er grunnen meget den at den
i likhet med Harriet Backers mere gir sig
til kjenne ved en indre varme enn ved en
uttrykksform som øieblikkelig fenger.
Deres kunst er så utpreget kvinnelig i sitt
vesen. Det er som k vinner gjør mindre oprør
overfor de inntrykk de mottar utenfra og
mere enn menn søker noe som de kan öfre
varme og hengivenhet på og dyrke med
deres sinns rike forståelsesfullhet. Men en
kunst som bygges opp av slik en indre
varme og av en hånd som er skapt til å
legge ømhet og kjærlighet i tingene den
former, krever tid før dens fulle verd blir
förstått, ikke minst i et samfund hvor
Einherjer og Valkyrier ennå spøker på
mørkeloftet. Harriet Backer var fem og
førti år før de første stråler av nådens sol
faldt på hende, og hun begyndte allerede
seksten år gammel å studere malerkunst,
og var syv og otti da hun stille sov inn.
Hennes maleri er i hele sitt vesen et av de
fornemste uttrykk her i Norge for en lang
og sjelden harmonisk utvikling av en
hel-støpt og avklaret personlighet.
Det samme kan en ikke si om Kristine
Rivertz. Hun er født i 1896 i Oslo, tok som
så mange intellektuelle døtre av
borgerfamilier artium og blev sterkt optatt av religiøst
-filosofiske problemer. Hun levde således to
år i England i et lite kvekersamfund. Det
er først i 1918, altså 22 år gammel, at hun
begynte malingen. Men da blev hun også
helt bergtatt av den, som hun forøvrig
hadde gått helt opp i alt hun før hadde
fattet interesse for. Det intense lå i hele
hennes vesen. I grunnen var hun liten og
uanselig og i almindelighet meget
tilbake-holdende, nesten sky. Men foran staffeliet,
og når hun ville noe enten i handling eller
ved å hevde en mening, vokste hun og fikk
holdning. Det kom noe suverent over
henne, som vanskelig tålte motsigelse, og
da blev hun vakker. Det tilbakeholdende
og lukkede blev sopt bort som av en
kastevind. Da blev hun nesten naken i den
måten hun åpnet for sitt sinns intensitet
og farlige styrke, og en vilje til å
virkeliggjøre sig selv og sin overbevisning lyste fra
øinene hennes. Da kunde hun innimellem
slå opp en høi, lys og klingende latter,
som vilde hun slippe ut i det fri en liten del
av en livstrang som hun ellers søkte å
holde tilbake. Bare i maleriet hennes brøt
den stadig frem, og forente sig her med en
usedvanlig skarp og avslørende iaktagelse
av motivet og modellen. Var hennes sky het
betinget av en viss angst for den
besynderlige evne hun hadde til i maleriet å
blott-legge de aller intimeste rørelser i sig selv
og motivet?
Avgjørende kan vi ikke svare på det.
Men meget tyder på det. Blandt annet det,
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
