Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Litt om norsk litteratur i de siste årene. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Litt om norsk litteratur i de siste årene
Poesi er ikke pene vers, selv om pene vers
også kan være poesi.
André Bjerke har på to år utgitt to
dikt-samlinger, »Syngende jord» og »Fakkeltog».
Han priser de ødsle, de som tør forbrenne,
han priser livet, det eneste, korte livet vi har:
lev det! Han lar jorden synge ut livets
mening: Brenne, bli aske, forsvinne... Her har
pennen riktignok løpet litt for fort, for han
vil ikke ha sagt at meningen er å bli aske og
forsvinne, men bare å brenne. Han forkynner
det trossig, tverrsikkert, i klingende, fine og
flotte vers. Men det er ung refleksjon, og
den er ikke glødet i dikterisk oplevelse.
Talentet lyser i hver linje, men poesien bare i glimt.
Kjærligheten hylder han i en oyermodig,
humoristisk versjon av historien om
syndefallet -— men så skriver han et nydelig lite
dikt om et kyss på kinnet. Det er noeoplevd,
noe friskt og uskyldig, bare et kyss på kinnet,
men det flagrer lik en sommerfugel op fra det
teoretiske og uoplevde. Når den unge dikter
hylder sine profeter — Johannes V. Jensen,
Nils Kjær, Gunnar Heiberg — så forenkler
han. Månge av versene om disse heroer
hand-ler mindre om dem enn om de idealer som
dikteren lar dem personifisere. Likesom
poesien for romantikere ofte blev borte i glosene
om natur og drom og lengsel, kan den for
André Bjerke bli kvalt av et annet sett gloser,
av almindeligheter i en skinnende kappe.
Det vilde være synd, for han skriver så
ypperlig, og det er noe så rankt og friskt og fritt
over ham. Alt nu er det prakt over månge
av hans dikt. Det må bare ikke bli med
prakten.
Han skriver et langt dikt om at »bare den
som forbrenner vet hvad å leve er». Diktet
heter »Svermeren og lyset». Allegorien er
gammel, den hører til det godset som flyter
bortover poesiens landeveier. Men Bjerke har
utformet den livlig og morsomt. Men så
kommer han og kommenterer den efterpå. Hør
nu her, sier han, dere må ikke tro at jeg har
ment å advare mot å leve farlig. Tvertimot,
det gjelder å fly mot lyset, selv om vi svir
vingene. Men allegorien var tydelig nok, og
når dikteren enda skal forklare den, blåser
han lyset ut.
En selsom dikter som heter Claes Gill har
utgitt en diktsamling med titelen »Fragment
av et magisk liv». Hvad er et magisk liv?
Kanskje likefrem et dikterliv, og fragmentene
betyr følgelig en diktsamling. En forunderlig
skruet måte å si det på. Heine kalte sin dikt-
Johan Böjer.
samling »Buch der Lieder», han tok noen
almindelige ord og gjorde dem umåtelig vektige.
Han kunde også ta noen hverdagsord og fylle
dem med gift og tungsinn og poesi. Det er én
måte å skrive på. Claes Gill går straks i
titelen en ånnen vei. I diktene sløifer han
skilletegnene selv når det er et stort sprang
i tanken. Det gjør ham gåtefull, men er
gåte-fullhet en verdi i sig selv? Det låter til at han
lider av skrekk for de slitte ord og slitte
billeder som står til rådighet for hver dilettant.
For å nå det ytterste, følsomme, artistiske
uttrykk for sine sprø stemninger har han
fanatisk dyrket en stilisert formkunst, som
dikterisk sett nesten er selvmord. Ordene blir så
rare at tanken og billedet ikke lenger kan
følge med. Et eksempel:
Den guddommelige orden
Anima mundi i alle ting: kull, papir og hav,
dampernes mørke rop om glæder i fremmed havn,
en fremmed grav.
Års fanatiske strev har gitt mig en magisk stav;
jeg kysser min kvinnes hvithet i edelt papir;
med edel bokstav.
Og allikevel er det innimellem noen underlig
skjøre, fine ting. Det hender når fantasien går
så selsomme veier at ordene blir enkle og
469
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
