Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Nionde häftet - Litt om norsk litteratur i de siste årene. Av Alf Harbitz
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Litt om norsk litteratur i de siste årene
tilegne sig den ytre virkelighet på. Han var
ikke hård, tvertimot nesten hudløs.
Dina Lea har tolket alt dette, hun gjør rede
for brytningen mellem naturalisme og
roman-tikk hos ham, hans forhold til det nasjonale, til
renessansen, til Italia. Hun skjønner det
kanskje bedre enn hun får sagt det. Hun har
gitt sig Kinck i vold, så hun taler med hans
tunge, hun bruker hans ord, efterligner hans
tonefall. Men det blir jo ikke Kinck for det,
det blir en uklar Dina Lea. Hun skulde tatt
standpunkt utenfor Kinck for å kartlegge
ham eller bygge en bro mellem ham og verden.
Dina Lea strever for å skrive dypsindig, hun
burde ha strevd med å skrive lett og lysende
klart. Som kunstner måtte Kinck bruke sin
egen koloritt, sine gloser også, i versdramaet
sin egen teknikk, han måtte kortsagt bruke
sin stemme. Tolkeren har å omsette Kinck i
vårt sprog, i vår tankegang.
Det beste i boken er kan hende de
mangfoldige enkelte iakttagelser som ofte kaster
lys over vanskelige spørsmål. De viser hvor
godt og grundig forfatterinnen har studert
Kinck.
I årene utover vil det nok komme nye bøker
om Hans E. Kinck, han er jo kanskje det
interessanteste fenomen i vår nyere litteratur.
Kan det være en mere lokkende opgave enn
å utforske til bunns hvordan motivene lever
i hans fantasi, og hvordan diktningen blev til?
Da Kristian Elster for noen måneder
siden fylte seksti år, blev dagen feiret på den
beste måte med et utvalg av hans
teaterartikler, »Teater 1929—1939». Av alt Elster
har skrevet er kanskje ingenting mere levende
enn hans kloke, saklige, impulsive
teater-kritikk som er så fylt av aftenens oplevelse.
At kritikken er bunnærlig vet alle. At den
har betydd meget for scenen vet vi også. For
Elster selv har den betydd en frigjøring, i den
har han funnet uttrykk for kunstglede, ironi,
harme, humor, medfølelse. Han spiller på
mange strenger i disse artiklene. Det
mangesidige i hans vesen kommer knapt noe annet
sted så klart og sympatisk frem.
471
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
