Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Jens Thiis. Av Harry Fett
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Harry Fett
blev lærer for den 20 år yngre Jens Thiis.
Fire generasjoner norsk kunsthistorie,
Nicolaysen, Dietrichson, Aubert og Thiis
vandret samtidig om på vor hovedstads gater.
Det var i Trondhjem Jens Thiis
utar-beidet sin ungdoms to kunsthistoriske
hoved verker — Norske malere og
billedhuggere, fra 1904—07, og Leonardo da Vinci,
Florentinertiden, fra 1909. Emnekretsen
viser spennvidden i Jens Thiis interesser og
forskning. Aldri er vel historie mere
personlig skrevet enn i hans norske
kunsthistorie. Journalistikk og kildeskrift på en
gang, øieblikksbilleder, essayer,
selvstendige avhandlinger, stemninger, personlige
og kunstnervenners vurderinger, glimrende
billedbeskrivelser — alt side om side.
Nettop denne behandlingsmåte, hvor det
kunstneriske og det historiske på en
artistisk måte hele tiden spiller mot hverandre,
gir boken dens stil og særpreg. Imellem
leser man den nesten som en dagbok
forfatteren har ført over kunstinntrykk fra
ut-stillinger, museer og kunstneratelierer. Den
litteratur Thiis hadde å bygge på var ikke
stor. Den siste menneskealders norske
kunst-forskning, som har bragt så overordentlig
meget nytt stoff frem, var nesten ikke
begynt. Det var et nyrydningsarbeide Jens
Thiis utførte, og boken måtte derför få
sine svakheter. Til gjengjeld er der partier
helt grunnleggende, glimrende skrevet og
tenkt, f. eks. om forbindelsen mellem norsk
diktning og kunst under vor romantikk,
eller pariseratmosfæren i 80-årene. Og det
var slett ikke alltid kapitlene om de
kunstnere og de retninger som stod ham
nærmest som er de beste. Imellem synes man
nesten at der hvor kritikken er våken,
kan karakteriseringsevnen være mest
levende, således ved kapitlet over Tidemand
og Düsseldorferskolen.
Studiene over moderne kunst blev
ut-videt. I 1905 gikk han gjennem den svenske
malerkunst. I 1908 dansk malerkunst på
grunnlag av årets utstillinger. Samme le-
vende kunstfornemmelse som i verket over
de norske malere. Nu som før mente han
at en kritikk som ikke føier sig i pakt med
det spirende, sosialt sett er en
snylteplante på kunstens tre. Samtidig var
alltid hans blikk rettet mot Europa. Fra 1901
den varme hyldest av Böcklin og eldre tysk
malerkunst. Tidlig hylder han også de
moderne franske kunstnere, eller Whistler,
Meunier og van Gogh.
Praktisk talt samtidig med disse arbeider
og essayer over moderne kunst, går han
inn for studiet av italiensk renessansé.
Frukten av dette arbeide er hans
Leonardobok, utvilsomt hans betydeligste
kunsthistoriske verk — hans hovedverk — ikke
fordi den er så feilfri, men fordi den er så
idérik og på et enkelt område
grunnleggende.
Fornyelsen i vor kunsthistoriske
forskning skjedde ved den eiendommelige
con-naisseur-original Morelli, medisiner og
italiensk senator. Ham hylder Thiis
gjentagne ganger som sin store lærer. Sin
"berømte metode fremstillte Morelli i muntre
dialoger, hvor han polemisk, full av
tem-peramentsfulle og sarkastiske innlegg
diskuterer sin fremgangsmåte. Han gikk frem
efter de kaleografiske tegn på kunstverket,
undersøkte ørene, hånden og neglene, hvor
han mente å finne nesten grafologiske
signaturer. Hans berømte nybestemmelser i
gal-leriene i München, Dresden, Berlin og Rom
kastet inn spørsmålet om det ekte og uekte
kunstverk, hel- og halvoriginaler, kopier
eller likefrem falsknerier. Fremfor alt blev
håndtegningene grunnlaget for den nye
forskning. De forskjellige
kunstersfysiogno-mier blev renset for verkstedsarbeider, i
Rafaels ungdomsverker blev det ryddet op,
en hel skissebok fratatt ham. Leonardo
stod dengang midt i brennpunktet for den
kunsthistoriske forskning. Lidenskapelige
diskusjoner om de forskjellige billeders
ekt-het førtes med største heftighet. Også
Thiis’s bok er heftig, lidenskapelig, pole-
554
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
