Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - Gustav Vigeland. 11.4.1869—12.3.1943. Av Harald Aars
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gustav Vigeland
for å være den nordiske type i motsetning
til den klassiske. I alle gruppene griper
han helt tilbake til stenaldersmenneskene.
Han har en gang sagt at når arkeologene
om fire tusen år graver ut Vigelandanlegget,
så vil de si at dette var den förste stil i
norsk skulptur.
Komposisjonene skifter fra en klassisk
ro og likevekt til den voldsomste bevegelse
og vildskap, hvor rammen for det plastisk
mulige etter tilvante begreper forlengst er
sprengt. I hele Vigelands produksjon går
disse to prinsipper side om side, den tette
rundskulptur med fyldig helhetsvirkning i
massenes fordeling, og den etter sin
karakter mer relieffbetonede med sterkt bevegede
masser. Begge disse prinsipper gjör seg
utpreget gjeldende ved broskulpturene, men
også i de grupper som ikke hörer med til
Frogneranlegget. Denne bevegelse fremover
i planet er noe av det mest karakteristiske
ved Vigelands kunst, og den spiller en
overveiende rolle i hans produksjon, ikke
minst i denne siste periode.
Om broen og broskulpturene er
me-ningene sterkt delte. Det pendler mellem
blind tilbedelse og kold forakt, og ennu går
lidenskapene for höyt til at det er mulig å
felle en objektiv dom. Först neste
genera-sjon vil her kunne se klart.
Få kunstnere har som Gustav Vigeland
kunnet gjennemföre sine intensjoner helt
ut og under så gunstige omstendigheter.
I de unge år, för omfanget av hans
dimen-sjoner var kjent, led han under manglende
anerkjennelse, og senere har han nok
mangen gang vært mött med kritikk og
motstånd, men for ham var
vanskelig-hetene til for å övervinnes, ja de egget ham
bare til större kraftutfollelse. Men ikke
mange har i levende live mött en större
forståelse og positiv stötte. Det ligger nær
å trekke en sammenligning mellem
Vigelands arbeidsvilkår og Michelangelos
årelange kamper i forbindelse med hans livs
to store hovedoppgaver, Julius II’s og
Mediceernes gravmeier. Oslo kommune
har j evnet hans vei, og Gustav Vigelands
kunst er et helt enestående eksempel på
hvorledes en stor ånds utviklingslinje
förlöper under fri og utvungen utfollelse
gjennem et langt liv.
Ingen har tjent sin kunst med större
trofasthet. Han fulgte uavkortet rösten
i sitt eget indre. Derfor måtte han gå
sin vei alene og derfor kjente han ingen
uten seg selv.
Han hadde i seg havets velde, fjellets
hårdhet og dalens varme ynde. Han nådde
sine drömmers mål. Nu er han borte, og
ringen er sluttet.
267
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
