Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Fredrik Paasche. Av Philip Houm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fredrik
P a a s c h e
Men én av meningene er sikkert denne:
et stort stykke av Norges historie er ved
Fredrik Paasches død kommet oss fjernere
enn før, på tross av at bøkene hans finns
der. Hans person var en av de få som den
gamle tiden ennå levde i. Og han hadde
dessuten den nesten like merkelige evnen
å gjøre den gamle tiden levende også for
tilhørerne -— om enn bare i korte stunder.
Det kan etter disse siste årene også tusener
av svensker bevidne. De har, først og fremst
takket være Fredrik Paasche, sett ikke bare
dagens Norge, men hele Norge, og de
kommer ikke til å glemme det de har sett.
Selv hadde Paasche — særlig i sin
ungdom — vanskelig for å forstå at ikke alle
hadde samme historiske fantasi; i hvert fall
hadde han mer enn vanskelig for å forstå
at det fantes store og viktige menn som
tydeligvis ikke hadde noe av den!
Like før utbruddet av forrige
verdenskrig feiret vi i Norge hundreårsjubileet for
1814. Paasche som da var en ganske ung
mann — han hadde ennå ikke fylt tredve
år — var ikke fornøyd med feiringen,
og han hadde sine gode grunner til det.
Han forteller i en artikel i Ord och Bild
samme år:
Nu blev der talt om Norges hundreårsfest: det
lød mangen gang, som om vi var et folk fra i går,
og dog er det en eldgammel histories ære, som
forklarer både Eidsvoll og Norges blomstring i
dag. Betegnende for mangelen på historisk følelse
er en begivenhet som inntraff — eller rettere ikke
inträff —- den tyvende mai. Allerede lenge i
for-veien var det bestemt at den dag skulle storting,
regjering og kongehus samles i Tronhjem, til
gudstjeneste i domkirken. Man kom dit, — stod
på hellig grunn, den helligste i Norge. Her er
fattigdom og stengthet beseiret av åndens og
viljens strømmende makt. Her forteller hver
detalj i verket om et folks allt overvinnende
ærgjerrighed–-Men da statsmaktene
stod under domens hvelv, hvor tre av rikets
biskoper møtte dem, blev reisens mål ikke nevnt
med ett ord. Dagens selvfølgelige tekst og
stundens kunstneriske motiv »–her! her! i Olav
Haraldssons helligdom» blev ikke antydet av de
geistlige. De kan ikke ha visst hvor de stod. Or-
dene som skulle gripe og samle, hang under
vegger og hvelv, men de blev ikke løsgjort.
Stundens idé blev undertrykt, dens virkelige
stemning blev preket ned.
Det var i 1914 dette hendte. Seksten år
senere, ved 900-årsfesten for Olav den
Hellige og kristendommens inføring i Norge,
stod Fredrik Paasche selv på prekestolen i
Trondheims domkirke — som
Olsokjubi-leets hovedtaler. Han visste hvor han stod
Den talen Paasche holdt da, er kanskje
det sublimeste kunstverk han noen gang
har skapt. Talen er gjennemglødet av
historisk kunnskap, historisk følelse,
historisk fantasi, av religiøs tro — og av vilje
til å løfte fortiden opp i nutiden, sånn at
det svunne kunne fortsette å virke.
For Fredrik Paasche var det alltid et
intimt forhold mellom fortid og nutid.
Det forholdet er en av årsakene til det
forkyndende som gikk gjennom hele hans
virksomhet. Vi har bruk for mye i
fortiden: den skal vise oss kontinuiteten i
folkets liv, den skal være til skrekk og
advarsel, den skal virke med gode
eksemplers makt. Aktiv politiker har Paasche
aldrig vært, men lidenskapelig fulgte han
med i alt som foregikk, både i innland og
utland. Han hadde en god hjelp i sin
hukommelse, av og til kunne han klage over
at han for eksempel ikke var i stand til å
glemme et årstall når han en gang hadde
hørt det. Og helt fra sin første ungdom
brukte han hukommelsen flittig.
Studenter-samfunnets annaler har et og annet å
berette om det; det finns en ondskapsfull
samfunnsavis av Olaf Bull — den er visst
fra 1906 eller 1907 —- hvor Paasche,
preste-sønnen fra Nordland, er fremstilt som det
skinnende unge lys som har greie på alt
mellom himmel og jord, like fra gudsbegrepet
på Fidjiøene til familielivet hos fiskene.
I det akademiske foreningsliv tok Paasche
som student selvsagt del blant de fremste.
I 1905 leverte han bl. a. et veltalende
debattinnlegg for republikken, og i det
503
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
