Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - Jacob Aall. En norsk kulturpersonlighet. Til hundreårsminnet for hans död 1844. Av Sverre Steen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sverre Steen
tre inn i det norske regjeringsråd som da
blev dannet. Men spörsmålet falt bort
fordi Aall ikke var enig i prinsens politikk.
Han sluttet sig nemlig til »svenskepartiet»
på Riksförsamlingen, og hans standpunkt
var på det rene alt fra den stund han hörte
om Kielfreden. Det kan synes merkelig at
Jacob Aall som stod danske kretser så
nær, han som hadde bodd i Danmark sin
beste ungdomstid, var dansk gift, hadde
sterke danske sympatier og ingen blide
fölelser overfor Sverige, — det kan synes
merkelig at han i januar 1814 slo helt om
og sluttet sig til den gruppen som vilde
avskjære enhver mulighet for gjenforening
med Danmark. Hans lojalitet overfor det
gamle kongehus var utvilsom; den kritikk
han rettet mot regjeringens politikk under
krigen, pekte ikke i retning öst, som
Wedels.
Aall kunde före månge fornuftgrunner
for sitt standpunkt, som han og gjorde:
det vilde ikke nytte å trosse stormaktenes
vilje, og da var det bedre å underhandle
med Sverige om unionsvilkårene enn å bli
tvunget til å boie oss for Kielfreden uten
betingelser; Norge var for svakt til å stå
alene; en enig skandinavisk halvö betydde
öket sikkerhet for både Norge og Sverige.
— Fornuftgrunnene var månge og gode,
men lå de rede straks? og hvorfor blev de
avgjörende for Jacob Aall, men ikke for
hans brödre og så mange, mange andre?
Det var vel med Jacob Aall som med de
fleste: först tok de et standpunkt, siden
gav de det en fornuftmessig underbygning;
standpunktet blev det primære,
grunngiv-ningen det sekundære, slik som det ofte er
selv for dommere i vanskelige saker.
Det er sikkert at grev Wedels agitasjon
har hatt adskillig å si for mange
unions-venner. Betenkelig mange av denne
gruppen har nemlig sitt hjemsted på
Sörvest-landet og har vært knyttet til Wedel på
forskjellig vis. Men jeg har vondt for å
tro at Aall har latt sig bestemme av Wedel.
Bevisst eller ubevisst må det ligge andre
motiver bak hans standpunkt i 18x4.
Montro om det ikke til syvende og sist
har vært hans behov for en sterk autoritet
som har avgjort hans stilling, altså den
eiendommelig svake selvtilliten han hadde.
Selv var han ingen lederskikkelse; han
hadde behov for og böide sig for en sterk
autoritet. Hittil hadde kongen og
regje-ringen i Köbenhavn vært vårt politiske
forsyn, og selv om han hadde hatt adskillig
å innvende mot dem — som vi ofte har
mot det höiere forsyn —, så hadde de da
fylt en nödvendig plass, og han hadde
aner-kjent dem. Nu var de borte; og hvad
skulde vi få istedet? Den unge Christian
Frederik sammen med norske rådgivere
som Aall kjente og delvis bare hadde
betinget respekt for, det var ikke en sterk
nok autoritet. Da var det bedre med en
gang å söke inn under den langt kraftigere
autoritet som den svenske kongen og den
gamle svenske ståt gav. Jeg tror ikke at
dette har vært et bevisst resonnement hos
Aall; det har ikke vært noe resonnement,
men et ubevisst personlig behov som gav
sig uttrykk i et bestemt politisk
standpunkt.
På grunn av sin store borgerlige anseelse
blev Aall valgt til medlem av
konstitusjons-komitéen på Eidsvoll, den 15-mannsnevnd
som la frem grunnlovsutkastet for
Riksförsamlingen. Men hverken i komitéen eller
i forsamlingen spilte han noen fremtredende
rolle. Store forsamlinger bandt hans tunge
— til gjengjeld flöt hans penn desto
livligere når han satt ved sitt skrivebord. Han
hadde en vond tid på Eidsvoll, ikke fordi
Grunnloven blev stort anderledes enn han
önsket den — bortsett fra §1—, men fordi
det fait så mange bitre ord mellem
mot-standere, og fordi mindretallet som han
hörte til, ofte blev æreskjeldt av
flertalls-lederne. Og Aall var en fredens,
modera-sjonens og forsoningens mann, ingen kjempe.
Han sökte alltid det beste hos sine med-
54
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
