Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - En bygdekunstner vandrer ut i Europa. Peder Balke, hans liv og hans kunst. Av Odd Hølaas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Odd H øl a a s
hjelpe til, og en merker både nødsårenes
ångst for næringen og Askeladdens
pågangs-mot i beretninger om guttens vellykkede
forsøk som spekulant og handelsmann i
tolv-årsalderen. Men utsikten til å bli
omvan-kende kramkar tiltalte ikke hans
æresfølelse. Hans bestefar hadde vært en
navn-gjeten bygdemaler, og det var en tradisjon
Peder fant det fristende å ta op. Han kom
i lære hos en slektning, og det varte ikke
månge årene før den unge mann drog rundt
til de store gårdene på Hedmark og Toten
i sin egen kjøredoning med egne svenner.
Men heller ikke det tilfredstillet hans
ærgjerrighed han lengtet ut i verden, efter å
lære, efter å bli virkelig kunstner.
Og så begynner da Peder Balke på den
merkelige kunstnerbane som førte ham så
vidt omkring i Europa. Tross alt er det
noe av bygdemalerens skjebne over ham i
forlenget perspektiv. Som bestefaren hadde
gått fra grend till grend, fra storgård til
storgård, slik kom Peder Balke til å dra fra
land til land, fra hoff til hoff! Han sprengte
bygdetradisjonen til gagns og blev en av
våre mest internasjonale kunstnere. Men
bak fremmed påvirkning og megen ytre
virtuositet er det egenskaper ved Balke som
muligens bare fuldt ut kan forklares ut fra
hans sammenheng med folkekunsten.
Han kom til Oslo og blev mestersvenn hos
Heinrich Grosch, en innvandret lübecker,
som var en habil landskapsmaler og
kobberstikker og en av grunnleggerne av den første
kunstskole i Norge, den kongelige
tegneskole. Men møtet mellem den unge energiske
bondemaleren som hadde folkekunstens
friske og uvørne strøk i fingrene, og det
stive, försiktige, men langt mere bevisste
empire-miljø i hovedstaden, løp ikke heldig
av. Balke kom i et skjevt forhold til skolen
og dermed til vårt lille hjemlige kunstmiljø
allerede fra begynnelsen av. Efter å ha
vært elev av den litt stive offiserskunstner
Jacob Munch, drog han til Stockholm, hvor
han syntes det var større utviklingsmulig-
heter. Han kom dit på en karakteristisk
måte. Han blev kusk for en av de norske
protokollsekretærer ved statsrådavdelingen,
og dermed kjørte Askeladden med to-spann
inn i kongens slott.
Det vil si, først kom han til Sveriges
skattede landskapsmaler, professor
Fahlcrantz. Han hadde netop årene i forveien
hatt en ånnen norsk elev, Thomas Fearnley,
og han tok meget pent mot den unge Balke.
Fahlcrantz var romantiker, preget av de
gande nederlendere og av Claude Lorrain,
men han var mørk og dyster i farven. På
Balke har han øvet større innflytelse enn
på Fearnley, som jo idet hele tatt var et
større og selvstendigere talent. I alfall har
Balke følt det som en befrielse å komme
bort fra Oslos smålåtne kunstforhold til
denne svenske professor som hadde
romantikkens store slag i sin kunst. Det stemte
med Balkes eget lynne og med hans
oprin-nelse som bygdemaler. Der er en pussig
liten anekdote om Fahlcrantz og
nordmen-nene som vi kan ta med i forbifarten. Efter
bestilling av kong Carl Johan hadde
professoren malt et stort billede av Oslo, og
han spurte da Balke hvad han syntes om
det. Den unge nordmann svarte at billedet
var storartet, men våget også en liten
inn-vending. Det var malt som et stort utsyn
over hovedstaden, men Balke syntes det var
påfallende at man på så lang avstand kunde
se at det var høi sjø utenfor Akershus. Til
dette svarte Fahlcrantz kvikt: — »Herren
har däri mycket rätt, men da folket derinne
er något krakilisk af seg, har jag troet
böljegången kunde vara symbol derpå!» (Jeg
gjengir dette med Balkes eget redselsfulle
svensk.)
Balke var i Stockholm fra høsten 1829
til våren 1830, men drog så hjem og
gjen-nemstreifet en god del av det sydlige Norge.
Om høsten drog han tilbake til Sverige, og
med den evne han hadde til å vinne
mennesker fikk han nu bo i det norske kanselli
hos statssekretær Due og frue. Det varte
242
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
