Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjätte häftet - En bygdekunstner vandrer ut i Europa. Peder Balke, hans liv og hans kunst. Av Odd Hølaas
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Odd H øl a a s
gangs oplevelses kraft og veide som aldri
siden er nådd i norsk kunst. Han oplevde
alle Finnmarksommerens brå omskiftelser,
fugleskjserenes blomsterøyer ute i havødet,
storm og uvær. Skyer, hav og storlinjet
landskap støter mot hverandre, dramatisk
voldsomt — eller møtes så uhyre lett,
nenn-somt svevende i tåkens
gjennemskinnelig-het. Det er i disse små oljebilleder, som
minner om tusj laveringer, at han viser sig
som en betydelig kunstner. I dem er det
sann monumentalitet, og jo mindre billedene
er, jo monumentalere virker de, skjønt hans
bredpenslede strøk, hans virtuose bruk av
»fördriver», hans »marmorering» av
billed-flaten, all denne utrolige
håndverkerfer-dighet betenkelig nærmer sig et teknisk
blennverk. Det er som all hans dyktighet,
all hans opsparte virtuositet bare hadde den
hensikt momentant å tjene ham i det
øie-blikk Finnmarksnaturen åpenbarte sig for
ham i all sin veide. Det er naturens mektige
patos, stormens og ensomhetens åndepust,
som fylder billedene og som rettferdiggjør
hans teknikk. Særlig er hans skildringer fra
Vardøhus gamle festning merkelig
uttrykks-fulle, enten fortettede stormstemninger med
voldsomme lyskontraster eller mere elegiske
skildringer av skyenes og lysbundtenes spill
over havflaten.
Jeg tror ikke at disse ypperlige
småbille-dene, som vi regner for den egentlige Balke,
er blitt til i Finnmark eller umiddelbart
efter reisen. Enda var han ikke tilstrekkelig
avklaret, heller ikke nok resignert til å
kunne gjøre så knappe og koncentrerte
billeder. En tid efter Finnmarksreisen drog
han op til de hjemlige trakter på Hedmark
og Toten, og her dekorerte han en del av
storgårdene, Balke, Billingrud og Rognæs
med svære billedfelter som til dels har
nordnorske motiver. Men ennu er det noe
konfust over skildringene. Man merker
Fahlcrantz og hans romantiske apparat. Ennu
har de ikke fått den vidunderlige
enkelheten.
Mens tidens norske kunstnere vesentlig
søkte Tyskland, drog Balke omkring i
Europa som en vandrende gesell med
skreppen på ryggen. Og dørene åpnet sig
rundt om i de store land like lett og naturlig
som de hadde gjort det i Christiania og
Stockholm. Han må ha hatt en særlig
charme, noe rettskaffent og tillidvekkende
ved sig. Legasjonsekretær Løvenskiold, sønn
av den gamle statsminister på Fossum,
hadde invitert ham med sig til Tyskland,
og Balke blev venlig mottatt av det
preussiske aristokrati. Men det viktigste for
Balke var å treffe sin store landsmann
professor J. C. Dahl i Dresden. Han blev
også Dahls elev, men det er ikke lett å spore
Dahls innflytelse i Balkes billeder. Derimot
tør det være overmåde karakteristisk for
Dahls levende mottagelighet at man merker
elevens impuls i mesterens arbeider.. Et av
J. C. Dahls skjønneste arbeider »Storm ved
Nordlands kyst» er, hvad også Dahl selv har
fortalt, malt på grunnlag av Balkes
naturskildringer. Hele anlegget i billedet er Balke:
en høi og skarp fjelltind som reiser sig over
fokk og sjørøik, brenningens lange buete
linje i forgrunnen. Men det må tilføies at
J. C. Dahl har lagt sin vitalitet til og fyldt
billedet med brusende liv. Forholdet
mellem Dahl og Balke var alltid hjertelig, og
da Dahl på sin nest siste Norgesreise vilde
vise sine barn sitt arbeidsfelt, høifjellet og
Vestlandet, var Balke kusk på den
mektige reisevogn som førte familien Dahl over
fjeldet.
Balke reiste meget rundt i Europa. Han
hadde bygdemalerens evige uro i kroppen,
og han fikk venner og velyndere fra St.
Petersburg til London. Men det var Paris
som øvet en særlig tiltrekning på ham, og
her oplevde han sitt livs klimaks og sin
største skuffelse. Han var der siste gang i
1847. Hans norske, svenske og franske
for-binnelser var ypperlige, men det var
allikevel så sin sak å nå frem til kong Louis
Philippe. Balkes venner i diplomatiet hjalp
244
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
