- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtiotredje årgången. 1944 /
468

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - En far — og en sønn. Av Johan Falkberget

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Johan Falkberget

eksamen. Han var under hele sin
preste-gjerning en ypperlig bonde og gikk foran de
andre bønder i det edle yrke å drive
jorden. I stor iver dro han en gang selv —
den kjempesterke prest — en ny plog for
å se om den svarte til hensikten. Hvem vet
om han ikke også var i samarie?

Presten Peder Bjørnson og hans praktiske
og åndelige innstilling til livet gir sønnen
Bjørnstjerne et billede av i sitt dikt til
bondehøvdingen Ole Gabriel Ueland:

Hvad bondens bund kan bære,
skjønt sjelden det blev sådd,
det er vår folkeære —
og har vår fremtid spådd.

Vi kan vel for nød sette frem den tanken:
kunne Bjørnstjerne Bjørnson ha blitt
den han ble, uten at faren hadde tatt det
unektelig lange skritt å bli akademiker?
Meget — om ikke alt — taler for at uten
det hadde vi hatt en ånnen Bjørnstjerne.
Han ville som bondegutt muligens ikke i
rett tid ha blitt satt inn i en høyere skole.
Den intellektuelle omgang han fikk som
ung student i Oslo (den preget ham meget
sterkt) kunne han ha gått glipp av.
Opp-dragelsen måtte nødvendigvis ha blitt en
ånnen under andre livsvilkår. Vi måtte
også tenke oss en annan mor enn den
begavede Elise Nordraak. Noen ■—- med
mindre respekt for akademisk dannelse og
arvelige anlegg vil dog sikkert uten videre
slå en strek over det jeg her nevner.
Imidlertid tror jeg at vi ikke kan komme helt
tilbunns i Bjørnsonsforskningen uten å
klar-legge hans eiendommelige far, bonden og
presten Peder Bjørnson. (Dr. phil. Asbjørn
Øverås arbeider nå med en Peder
Bjørnsons biografi.)

Tradisjonen vil vite at en
embedsmanns-datter som den litt eldre bondegutten
Peder Bjørnson fant det aller største behag
i, satte som betingelse for eventuelt
ekte-skap at han skulle bli prest. Det minner
oss om Gydas stolte svar til Harald
Hårfagre i en liknende forlegen situasjon. Vi

går altså ut fra at de unektelig store og
krevende ekteskapsvilkår ga støtet til at
Peder Bjørnson endelig gjorde alvor av å
virkeliggjøre sin ungdomsdrøm — som kong
Harald vel ni hundrede år før.

Å bli prest for en bonde i den tiden var
ikke gjort i en håndvending. De fleste
em-bedsmenn gikk ut fra embedsmannshjem
og begynte allerede å terpe latin i
seksårsalderen. De ble tidlig påsatt. Enevold
Falsen tok studentereksamen med
utmer-kelse ti år gammel. Faren var justitiarius ved
den norske overhoffrett i Oslo. Den
vordende »Herr Peder» flyttet merkestengene
sine helt ut til mulighetens grense.

Da Bjørnstjerne Bjørnson våren 1856 —•
fire og tyve år gammel — ble med i den
store studenterferden til Uppsala, kom en
gjente der og ga ham en laurbærkrans. Den
lyshårede student Bjørnson avla med
kransen i hendene det Brageløftet at han ville
bli dikter. »Hun tok jo frem min
hemmelige tanke for å krone den; jeg så en
folke-genius i henne!» utbryter han i giede og
begeistring. »En høyere makt drev henne
til meg!» For ånnen gang rørte en kvinne
ved den Bjørnsonske lagnadsvektskål. To
tilsynelatende tilfeldige hendelser utløste
den dynamiske kraft såvel i farens som i
sønnens karakter og ergjerrighet.

Men når en bonde endelig vil bli prest
så er grunnen nok ikke bare utsiktene til å
få en storsinnet Gyda — og til å få
trav-kjøre under dombjelleklang til sin kirke og
rope »halv veg!» til en forskrekket og
underdanig almue. Djupereliggende ting driver
ham uten tvil inn av universitetets dører.
Vi skal vokte oss for en lavpannet
tankegang. Guds rikes fremme på jorden kalier
vel de fleste. Det —- og ikke den storfelte
embedsdatter — ble til syvende og sist
hovedgrunnen til at bonden Peder
Bjørnson tiltrådte den lange og besværlige reise
gjennem teologien. Laurbærkransen,
Bjørnstjerne fikk på forskudd i Uppsala, var nok
heller ikke annet enn en sekundær årsak til

468

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:09:51 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1944/0520.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free