Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - En far — og en sønn. Av Johan Falkberget
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
En far — o g en s ø nn
at Norge i ham ble forundt en ny
Wergeland — en ny nasjonal og kristelig dikter.
(Jeg kan aldri se B. B. i annet lys enn som
kristelig dikter, tross det støyende brudd i
verdensdørene med den Lutherske
statsreligion. Gustaf Fröding slår fast at
Bjørnson utelukkende var »prest og dikter».)
Evnen for kristendom og viljen til å hevde
dens evige sannheter eiet far og sønn i
rikt monn. Peder Bjørnson tumlet inn i
månge bitre kamper under sin
preste-gjerning. Bjørnstjerne la som dikter og
politiker i full rustning ut i enda fler
strider. De kunne begge stå oppreist »som
stefanen mellem stene» — uten å vike en
fotsbredd. Angsten for å bli såret og venne
blødende til døden hjem fra slaget synes de
ikke å ha kjent. Innfallene og de bråe
kast-vinder i sinnet er felles trekk. Det hadde
nok ikke vært noe i vegen for at
Bjørn-stjerne kunne ha spent seg selv for en
ny plog en høstdag deroppe på Aulestad.
For noen herlige plogtrekkere de var —■
Peder og Bjørnstjerne. Det livs pust
Bjørn-stjerne Bjørnson oppdaget i Victor Hugo
lå også i de to Bjørnsoners brede bringer —
bare sterkere og mer utviklet i »sønnen
ved side, Einride». Den alt omfattende
verdenstanke kom til langt større
ut-foldelse hos Bjørnstjerne. Faren slet i tøiet
som landsens prest og stengte seg selv inne
i sine kirkf r.
Vi får, v å gå bonden og presten
Bjørnson litt næmere, inntrykk av at samarien
enkelte ganger ble ham for trang — slik
Egil Skallagrimson rent fysisk k jente det,
når han pustet så klærne holdt på å revne.
Et slektsagn melder at Bjørnson
■—-visstnok på spinnesiden — stammet fra
ingen ringere enn Olav den Hellige. Ved
stor berømmelse går gjerne genealogerne i
gang med en slags imaginær
»blodoverføring» fra et eller annat fyrstehus.
Jeg har virkelig lest i en forvirret
slekts-krønike at Jonas Lie, Ibsen og Vinje gikk
omkring belastet med sagakongeblod i årene.
/. C. Dahl. Sokneprest Peder
Bjørnson.
Fordelen ved det må være høgst tvilsom. Jeg
tror ikke at Peder og Bjørnstjerne festet
større lid til sin kongelige byrd. Visstnok
sier B. B. i diktet til sin far:
Vår slekt engång den første var i landet.
I brede bygder på de store gårde
ennå den sitter
— men i tider hårde
vår gren blev bøiet, og dens kår et andet.
Nå rekker atter den mot lyset opp
med friske knopper i den myke topp:
din kraft har rettet den, din troskapskilde
har mettet den, inn i din aften silde.
Jeg ser meg ute av stann til å dele
professor Chr. Collin, den store
Bjørnsons-forskers syn —• som går ut på at Bjørnson
her gjør en tydelig hentydning til at de er
kongsætlinger. Det ville være et skritt i
retning av stormannsgalskap, — en ytring
den alderstegne og rettskafne sokneprest
sikkert skulle ha seg meget frabedt. Nei,
469
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
