Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolfte häftet - Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring gjennem hundre år. Av Georg Eliassen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Georg Eliassen
Middelaldersk stenkirke. Al
stad-hang i T røndelag. Tegning av
Olaf Nordhagen. igoy.
om i landet. Men verre var det at
Foreningen selv gikk løs på de gamle kirkers
etterreformatoriske interiører ved de
restaureringer som den hadde ansvaret for.
Altertavler, prekestoler, stolestader og
an-net inventar ble forvist til kirkeloftene
som skrap og erstattet med nydannelser i
»gotikk» ut fra den illusjon at man kunde
gjenskape middelalder. —- Det lå ikke
bare en tidsbetont almeneuropeisk
stil-vurdering bakom denne snevre
oppfat-ning av hva som burde regnes til
fortids-minnesmerker. Bevisst eller ubevisst var
den uttrykk for et ønske om å la den
for-smedelige dansketid fordunkles i lyset fra
en strålende middelalder. Denne innstilling
var resultatet av eldre historieskrivning;
for ennu var ikke det rydningsarbeide
ut-ført som skulde bane vei for
erkjennel-sen av 15—16 og 17 hundretallets
selvstendige, nasjonale kulturformer.
At bevaring av minnesmerker fra
for-historisk tid også hørte inn under
Foreningens opprinnelige program er utvilsomt.
En ånnen sak er det at utgravninger av
oldsaker i større målestokk måtte ligge i
periferien av dens virkefelt. Men vi ser
hvordan Nicolaysen likevel forstod å samle
kreftene til en innsats på dette område og
i alle fall i 60—80 årene gjøre den til
Foreningens hovedoppgave. Mens svensk
og dansk forhistorie allerede forlengst
hadde tatt form, lå den norske jord ennu i
midten av århundredet med sine uk jente
skatter stort sett i behold. Men de dødes
utstyr måtte også hos oss frem i dagens
lys! Og tross motstånd fra mere
følelses-betonte samtidige gikk Nicolaysen med
hele sin energi igang med å åpne de
hem-melighetsfulle gravhauger. Og funnene var
over all måte rike. Oldsakene strømmet inn
til museene og fylte deres montere.
Folke-vandringssekler og vikingetid stod frem
som mektige kulturlag bak den
berømmelige middelalder. Nicolaysen ble Nordens
største skattegraver. Han forteller selv
i 1894 at han har gravd ut over 1 000
hauger. Med denne gjerning la han —• og
Foreningen —■ grunnlaget for den norske
arkeologi, for det stolte verk som i vår
tid er reist med Gustafson, Shetelig og
Brøgger som forgrunnsskikkelser og med
skipsfunnene som de epokeskapende
ar-beidsfelter.
Mens Foreningen således stadig grov seg
dypere ned i forhistorien, gikk
ødeleggel-sen av fortidsminner fra mindre fjerne
århundreder, til og med fra middelalderen,
sin gang. Oppgaven var for stor, man kunde
ikke makte alt, og myndighetene var lite
forståelsesfulle. Samtidig hadde verden
fått øynene opp for rikdommen og
farvenes selsomme lek i den norske
folkekunsten. Treskurd og rosemaling var blitt
salgsvare, og kostelig innbo fra gamle
gårder ble spredd for alle vinder. Meget falt i
turisthender, men meget ble også reddet
inn i folkemuseenes interiører. Det var
Arthur Hazelius som først så betydningen
av at dette veldige materiale ble samlet
og gjort tilgjengelig. Bare litt bittert for
oss at det var til Nordiska Museet de gikk
alle vognlassene med antikviteter fra
Gudbrandsdalen og Valdres, fra Telemark og
Setesdal eller fra de vestlandske
fjordbyg-dene. Senere laget jo Anders Sandvik sin
564
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
