Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tolfte häftet - Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring gjennem hundre år. Av Georg Eliassen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norske For tidsmin nes mer kers Bevaring
Maihaug på Lillehammer, og Hans Aall
Norsk Folkemuseum utenfor Oslo; og litt
etter litt kom også bygdemuseene til. Men
Hazelius var den første.
I 80 årene drog påny kunstnerne på
opp-dagelsesferd i landet. Det var Werenskiolds
og Munthes generasjon. De så
menneskene og bebyggelsen i landskapet,
gammelt og nytt, slik som det lå. Men deres
syn ga også impulser til andre, og snart
ble flatlandsbygdenes mere hverdagslige
tunanlegg, embetsgårdene eller kystbyenes
idyller fortrolige kjenninger for en ny
slekt. Det var panelarkitekturen i dens
månge forfinete former som ga
grunnakkor-den til disse varierende kulturmiljøer. At
vi også her hadde verdier å ta vare på ble
snart innlysende.
En friere, mere allsidig innstilling til
fortidsvernet, en trang til å la det forgangne
få være med å skape dagens stemning for
derfra å bygge fremtiden, hadde festet seg.
Også innenfor Foreningen. Og omkring
1900 kunde opposisjonen överta dens
ledelse. De gamle herrer i direksjonen gikk
—, om enn motvillig. Oldsaksforskningen
fikk sin naturlige plass i museene, mens
Foreningen kunde ta fatt på de forsømte
og mer nærliggende oppgaver med friske
krefter.
Den mann som kanskje spilte den største
rolle under dette oppgjør var den
frem-rakende arkitekturpedagog Herm. M.
Schirmer. Han ble Foreningens nye formann og
forstod herunder å kombinere sin
lærer-gjerning med arbeidet for fortidsvernet.
De oppmålingsekspedisj oner han foretok
sammen med sine elever i Gudbrandsdalens
bygder har utdypet kjennskapet til disse
trakters høyt oppdrevne trebygningskunst.
Og til deltakerne ga innlevelsen i tun,
stuer og innbo impulser som senere skulde
komme utviklingen av moderne norsk
arkitektur til gode.
Kretsen omkring Schirmer av unge
arkitekter og kunsthistorikere ble til å be-
Loft (stabbur) på Bolkesjø i
Telemark. Litografi efter tegning
av A. Tidemand. 1845.
gynne med det nye århundredes menn i
Foreningen. Med dem kom de varsomme
restaureringers tid, hvor det ble stilt opp
som prinsipp at de forskjellige epokers
avlagringer i et gammelt byggverk, så
langt det gikk, måtte få leve ved siden av
hverandre, mens det nye som kom til
fikk stå som nytt — diskret, men uten
imitasjon. Denne erkjennelse kom dog først
litt etter litt; egentlig først etter at den
store strid om restaureringen av
domkirken i Trondheim var utkjempet. ■—- Da
denne sak imidlertid har vært lagt direkte
under statsmyndighetene uten
Foreningens medvirken, skal den ikke berøres her.
— Det ble også en ny forskningens tid en
nu gikk inn i, hvorunder området for den
antikvariske omsorg og interesse ble ført
helt frem til den første halvdel av 18
hundre-tallet.
Men som oppgavene hadde vokst ut i
omfang og antall var nu også tiden inne da
staten ikke lenger kunde unndra seg sine
förpliktelser like overfor fortidsvernet. 1905
var passert og den nye selvstendighet
krevde administrativt ordnede forhold på
dette område hvor så store nasjonale
verdier stod på spill. Det riksantikvariat som
hadde latt så lenge vente på seg ble
endelig opprettet i 1912.
565
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
