Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - Forgrunnsskikkelser i nyere norsk malerkunst. Arne Ekeland. Av Helge Neumann
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Helge N e u m a n n
Ved tömmerlunnene. 1936.
som måtte få muligheter for utfollelse. Så
sprengte han den akademiske rammen,
og öste av egne kilder. Det dramatiske
stoffet krevet sin egen dräkt. Ofte
fortegner han bevisst, når en aksentuering
av uttrykket eller komposisjonen krever
det. Hans skikkelser lystrer ikke
tyngdeloven lenger. De svever i rommet, beveger
sig i sterkeste affekt, eller synker mot
avgrunner. Rytmen blir heftigere. Det
kommer noe nervöst, hektisk over
teknikken. Fargen drives opp. Den blir
selvlysende, den blusser, fluoresserer, fyller
det idemessige innholdet til bristepunktet
med sin kraft. Men de brister ikke,
farge-komposisjonene hans, de blir aldri töileslöse.
Dertil har han for stor respekt for de
optiske og komposis jonelle lovene, og for
nöie kjennskap til sine virkemidler. Aldri
står han stille. Altid er det utvikling mot nye
mål og muligheter. Han arbeider sig ned i
de grågrönne, brune og fiolette tonene,
sliter med dem, eksperimenterer, til han
tilslutt evner å gi de dypere skalaer i sitt
register en fantastisk varme og indre glöd.
Det er som fargen vokser fram av disse
dypene, sitrer mot en og omslutter en mens
en betrakter dem. Eller de kan stå der
blågrå saklige, kjölige, som bly, inntill en
detalj, varm, lagt opp som en glödende
mosaikk, fyller flåten med en dirrende
spenning. I det hele har arbeidet med å
gripe glassmosaikkens eiendommeligheter
og tillempe dem til oljeteknikken, tilfort
hans maleri positive impulser. Store bilder
legger han opp på denne måten. Rene
klinger fargene mot hinannen i korte tykke
strök, som farget stein eller glass. Ofte
oppnår han den höieste virkning ved en
kombinasjon av »mosaikken» og det rene
fiatemaleri. — Fram fra den nattblå
bun-nen glöder skikkelsene på elvebredden.
Ansiktene stråler som i en art clair-obscur.
Rundt dem ruver det alltid tilbakevennende
formelement — tömmerlunnene. Han
behandler dem fritt. Som kubiske masser
speiler de sig tunge i vannet, og markerer
rommet i dybden. Eller de trer fram som
et lett rammeverk, fyllt av gjennomfallende
lys. —• Et eiendommelig arkitektonisk
moment gjör sig stadig gjeldende. Fra
enkle hus til landsbyer og myldrende
storbyer, med tårn og spir og ruvende fabrikker,
fyller og levendegjör denne arkitekturen
bakgrunnen i en rekke bilder. Og tankene
går uvegerlig til middeialderkunsten, til
Giotto og renessansens mestere. Det er et
annet trekk som også förer tanken dit.
Interessen for det klassiske motiv, der en
gjennom et forgrunns-interiör ser ut i
landskapet bakenfor. Malerisk byr det på
store muligheter som har begeistret
koloristen i ham.
Disse tingene sammen med sansen for
mosaikken har en sikkert lov å sette i
samband med inntrykk fra reiser han
gjorde i ungdommen. Han kom sig ut, et
par ganger, til Tyskland, Frankrike og
Italia. Malersakene lot han bli hjemme.
Å kopiere var ikke hans sak. Det var det
levende livet han sökte — og den kunsten
som overlever det. Derfor bragte han aldri
noen bilder med sig hjem fra ferdene. Det
han hadde sett og opplevet fikk modnes i
sinnet til fantasien kallte på det igjen, og
han kunde gi det tilbake, gjennomtrengt
av sin egen personlighet, kallt til live av
76
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
