Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - Forgrunnsskikkelser i nyere norsk malerkunst. Arne Ekeland. Av Helge Neumann
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
F o r gr unn sskikkelser i
nyere norsk malerkunst
V årbilde. 1941.
Kansler H alv dan Hafsten, Oslo.
impulser fra det hjemlige miljö. Det er
ikke lenger himlenes hærskarer, geistlige
prosesjoner eller fyrstelige opptog som
fyller billedflaten med sitt bevegede liv.
Det er fabrikkenes folk, jordens og havets
arbeidere som toger inn. Re volus
jonerende og revolusjonært. De står ikke
som bleke tilskuere ved de rikes bord, slik
som vi kjenner dem fra Erik Werenskjolds
seneste år, eller som beskjedne streikende
hos Kittelsen. Det er krav og krefter i den
massen som står på trappene, eller når den
bryter inn som en mektig bölge, et
grunn-brott, som bare kan ha en fölge — seieren!
(»Se vi står på trappene», og »De siste
skuddene».)
Re volus jonerende og revolusjonært er
hans maleri. En höisang til den kjempende
arbeiderklasse, fra en som gav hele sitt
hjerte til kampen.
I de förste aprildagene 1940 fylte han
hele Kunstnernes Hus i Oslo med bilder
fra de siste fem årene. Det ble en
begivenhet i norsk kunstliv, og en stor seier for
kunstneren. Ikke så at alle forstod og
beundret ham. Det har alltid vært strid om
ham, og vil vel bli det, men likegyldighet
— aldri!
»Kunst og Kulturs» medarbeider,
konservator Eli Ingebretsen, skrev etterpå
bl. a.:
Arbejdergutten fra Bön hadde over den
verden og det virke som omgav ham, skapt et
univers, hvis skiftende, mangfoldig brusende liv
man levde med i fra bilde til bilde.
Suve-reniteten, den uhörte dristigheten i
uttrykksfor-men löste rene ras i sinnet. — Hvert enkelt verk
var en erupsjon, en verden som födtes i ens öie
mens man stod der og fölte rykket av tilblivelse
som et sjokk.
Så kom krigen og kastet sin slagskygge
over alt liv. Men Ekeland tapte ikke troen.
Han kjente og hadde tillit til den verden som
var hans. Derfor hviler det ogsaa et for-
77
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
