Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Tore Segelcke. En central kraft i nyere norsk scenekunst. Av Anton Rönneberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anton R
Sonja i Helge Krogs »K ön kyl i en».
1929.
unntatt sesongene 1933—1935 ved Det
Nye Teater. Dermed er vi nådd til
vendepunktet i hennes karriere. For her fikk
hun både de største oppgaver, de beste
instruktører og de ypperste medspillere
norsk teater kunne skaffe henne. Og så
viste det seg at hun sto fullt ferdig til å ta
imot det altsammen. Samtidig ble hennes
kunst sterkere, mere jordbundet — fra
nå av mister hun aldri mere taket i
virkeligheten. I det levende, frodige livet hun
nå vil gjenskape får også humøret sin
sentrale plass. . . Allerede i den første
sesongen slo hun igjennem som stor
skue-spillerinne. I »Konkylien» skildrer Helge
Krog en ung kvinne som går søkende fra
mann til mann og lar livet bruse gjennem
seg. Skuespillet gir mere en fin analyse
av kjærlighetens vesen enn en utfoldelse
av sterk lidenskap. Men Sonja er tegnet
med så vake konturer at scenekunstneren
får anledning til å fylle den med sin egen
livsfølelse — hun er egenlig dikterens
drøm om det evig kvinnelige. Og nettopp
slik kunne Töre Segelcke levendegjøre
henne, skape henne i kjøtt og blod: enkel
og ekte, dristig og uskyldig. Hun fylte
rollens klare form med en opprinnelighet
og en lidenskap som strømmet til fra
ube-visste og uuttømmelige kilder i sinn og
sanser. Så kjernesunn, duggfrisk og
sød-mefull og samtidig så brennende alvorlig
kunne Töre Segelcke nå skildre kjærligheten!
Senere skulle det forresten vise seg at hun
ikke var Helge Krogs skuespillerinne. Hun
spilte forfatterens to andre heltinner,
Cecilie i »Underveis» og Vibeke i »Opbrudd»,
med stor kraft, men her ble hun heftet av
det subtile og spissfindige i replikkene, av
det utpreget intellektuelle i
problemstillingen. Og Töre Segelcke er nettopp ikke
intelligenskunstner. Hun er intuisjons- og
inspirasjonsskuespiller •—gjennem intuisjon
trenger hun inn i en rolle på prøvene, i
inspiras jon gjenskaper hun den hver kveld
på scenen. Det vil ikke si at hun hører til de
skuespillere som kan spille en rolle uten å
forstå den. Tvert imot må hun alltid ha en
klar oppfatning av sin rolle før hun kan
bli helt god i den. Og det er her
instruktøren kan veilede henne ved å støtte seg
til hennes egen sunde forstand. Men det
er først og fremst de kvinneskikkelsene
som er båret av store følelser som ligger
til rette for henne. Derfor er det også
sjelden i de typiske »teaterrollene» hun
seirer. Det er nesten alltid de store
dikterne som utløser hennes kunstneriske
krefter . . . Viddet er heller ikke hennes
våpen som scenekunstner. Til gjengjeld
kom hun i sine første sesonger på
Nationaltheatret til å utfolde et frodig humør,
også det gjennemstrømmet av det sterke
temperamentet som ligger bak alt hun
skaper på scenen. Fra Shakespeares Hermia
i »Sommernattsdrømmen» over Bjørnsons
Alberte i »Den nye vin» og Heibergs
Charlotte i »Gerts have» til Tony i det engelske
76"
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
