Full resolution (JPEG)
- On this page / på denna sida
- Fjärde häftet
- Tore Segelcke. En central kraft i nyere norsk scenekunst. Av Anton Rönneberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Anton Rönneberg
tiske giede når mennesker pines og dør —
det ble en skremmende studie fra vår egen
ulvetid . . . Mere intim i formen, ømmere og
mykere i følelsen var hennes fremstilling
i en moderne kjærlighetstragedie, Raynals
»Graven under triumfbuen». En eneste
gang spilte Töre Segelcke og Gösta Ekman
de to hovedrollene sammen på Det Nye
Teater. Og der var en ekstatisk glød, en
ren lidenskap over deres samspill som skilte
denne kvelden ut fra alle de andre hvor
Ekman hadde spilt soldaten.
*
Alle instruktører elsker å arbeide med
Töre Segelcke. Det er ikke, som
teater-snakket har villet ha det til, fordi hun er
et sånt bløtt, vidunderlig materiale som de
kan forme efter sin egen vilje. Det er fordi
hun gir dem så uendelig meget igjen for
deres arbeide. Når instruktøren gjør fru
Segelcke oppmerksom på et karakteristisk
trekk, har hun slett ikke evnen til å gjengi
det automatisk. Hun må la det synke ned i
seg til hun både kan forstå og føie det.
Så en dag på en ny prøve gir hun det
til-bake til instruktøren, rikere, mere
mangfoldiggjort enn han noensinde har tenkt seg
det — og ikke bare i den ene scenen det
først dreiet seg om, nei, det nye
karakterdraget gjennemstrømmer hele skikkelsen,
det er blitt ett med den person hun skal
gi liv . . . Töre Segelcke har i årenes løp
arbeidet med de fleste norske instruktører,
virkelig betydning for hennes utvikling
har like vel bare to av dem hatt. Agnes
Mowinckel, som instruerte henne i oppgaver
som »Den praktfulle hanrei» og »Begjær
under almene», har fremfor noen ånnen
hjulpet henne til å frigjøre den bundne
lidenskapen, til å kaste sig helt og
hensynsløst ut i en stor erotisk opgave. Slik sto
hun i midten av tredveårene sterk og
suveren i sin enkle, sunne og naturlige
kvinnelighet. Nå blir Halfdan Christensen
hennes hovedinstruktør. Han lærer henne
å gjøre sin form mere sammensatt, mere
intim og nuansert. Og med sin inntrengende
psykologiske sans hjelper han henne til å
gi seg i kast med mere kompliserte
menneskeskildringer.
Hittil hadde dramatikere som Nordahl
Grieg og Eugene O’Neill dannet milepelene
i Töre Segelckes utvikling. Nå sto hun
kunstnerisk rustet til å bli Henrik Ibsens
skuespillerinne. Her kommer vi til et nytt
særtrekk i hennes talent. Hun er egentlig
slett ikke virtuos. Se henne i en tom
teaterrolle, og hun virker nærmest klosset.
Og se henne så i en dikterisk oppgave, hvor
selve menneskeskildringen gir henne
vir-kemidlene, hvor teknikken utfolder seg
som naturlige uttrykk for den kvinnes
vesen som hun skal gjøre levende! Da
kan hun skape Nora i »Et dukkehjem» som
virker blendende virtuos — en
verdens-prestasjon kalte den danske kritiker
Frederik Schyberg det. Det var i 1936 Töre
Segelcke første gang spilte Nora og gjorde
»Et dukkehjem» til en av de største
begivenheter i desenniets norske teaterliv. Hun
gjør først og fremst skuespillet til et
gripende kjærlighetsdrama: Nora tror hun
elsker Helmer — i virkeligheten elsker hun
kjærligheten. Hun tror hun ofrer alt for å
redde sin mann — i virkeligheten gjør hun
det for å oppleve det vidunderlige, en
kjær-lighet som ikke kjenner grenser, som kan
forstå alt og bære alt. Det ligger en
tilbake-trengt lidenskap bak Töre Segelckes
fortryllende lerkefuglspill, et opprørsk mot
til å våge alt, en fortvilet angst for at
Helmer ikke skulle klare å leve opp til hennes
kjærlighet. Og når det til slutt viser seg at
han ikke holder mål, går Nora, stiilferdig
og uavvendelig — så store og steile er de
kravene hun stiller til kjærligheten!
Skikkelsen var gjennemlevet med dirrende
intensitet, gjennemlyst av menneskelig
med-viten. Med Nora ble Töre Segelcke kjent
og beundret langt utenfor Norges grenser.
Hun har spilt »Et dukkehjem» i Paris, i
178
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Project Runeberg, Mon Dec 11 14:10:18 2023
(aronsson)
(download)
<< Previous
Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1945/0206.html
