Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Tore Segelcke. En central kraft i nyere norsk scenekunst. Av Anton Rönneberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Töre Segelcke
Stockholm, i Helsingfors. I København,
hvor hun tidligere hadde gjestet i »Piker
i uniform», skulle hun ha spilt Nora den
våren krigen kom ... Så fulgte en
strålende, seiersikker Hilde i »Bygmester
Solness», kansje ikke akkurat den fantasifulle
dikterfylgien fra nittiårene, men en frisk
og blodvarm ung pike av idag, sund og
fri i sin indre likevekt, sterk og hel i sin
krevende kvinnelighet ... Et lite
mester-verk av stilkunst og menneskeskildring
skapte Töre Segelcke senere av Selma i »De
unges forbund» — forstudien til Nora.
Med den rike erfaringen de store
Ibsenopp-gavene hadde gitt henne, gjorde hun den
lille rollen til det henrivende og spennende
midtpunktet i forestillingen: en fortryllet
eventyrprinsesse som våkner til klar
be-vissthet om sitt menneskeverd . . . Hvor
vidt Töre Segelckes talent nå spenner viser
tre nye vesensforskjellige oppgaver: den
hemmelighetsfulle gamle svigermoren i
Pi-randellos »Alle har rett» ble en av hennes
mest fantasifulle skikkelser. Den
rødblonde Bol i »Driftekaren» ble det levende
symbolet på Kincks ord: »For revne skinn
og revne sjele dem kan intet i verden hele
uten dette ene, uten kjærlighed» Og den
groteske barnepiken i Kjeld Abells »Eva
avtjener sin barneplikt» var et stykke
djerv maskekomedie.
Den tragiske tiden efter 1940 har
utdy-pet Töre Segelckes kunst uten å forandre
dens hovedtrekk. Hennes siste
sceneskikkelser har hver for seg virket som modne og
lødige uttrykk for de skiftende sidene ved
hennes talent. Den rene, innerlige, beåndede
Töre Segelcke har vi møtt som Agnes i
Ibsens »Brand». Den store erotiske
liden-skap har hun skildret sant og skjønt som
Wiers-Jenssens »Änne Pedersdotter» og
Constanse i Kaj Munks »Egelykke». Og
sitt humør utfoldet hun i dets mest frodige
og bedårende form som den lille verdige
konsulfruen i Alexander Kiellands »Tre
par» — for siste gang i samspill med Lasse
Töre og Lasse Segelcke i Alexander
Kiellands »Tre par». 1941.
Segelcke. Stadig blir det mere påfallende
for en evne Töre Segelcke har til å gjøre
seg til ett med sine sceneskikkelser, til å
krype inn i deres sjel og deres kropp.
Og der er stadig større overflødighet i
skildringen, det er som hun aldri skraper
bunnen, aldri utleverer hun det siste hun
vet om sine mennesker: Hennes kunst
strømmer imot oss i naturlig og levende
harmoni . . . Töre Segelcke hører ikke til de
store skuespillere som omformer rollene
etter sin personlighet — hun omformer
hver gang seg selv etter oppgaven. Derfor
har det også så meget å si at rollen i seg
selv betyr noe. Hun er fremfor alt dikternes
skuespillerinne.
Idag står Töre Segelcke som den centrale
kvinnelige kraft blant norske
scenekunstnere, med en skandinavisk berømmelse
bak seg. Men ingenting kan få gjort henne
til primadonna, hverken på teatret eller i
privatlivet — hun skyr all den uekte
glansen som ofte omgir store skuespillere. Hun
er fremdeles den samme ydmyke og alvor-
179
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
