Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Dikteren på dødsleiet. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Eugenia Kielland
Tiden fra frihetsgjennombruddet i 1814 med
de kaotiske, av krig og nød ødelagte
finanser, det politisk uferdige folk, det efter
dansketiden så sterkt splittede
kulturgrunn-lag, og fram til århundredets midte da vi
hadde stridd igjennom og i jevn og sunn
utvikling hevdet vår plass mellom Europas
demokratier — dette tidsavsnitt er
Wergelands, og det er det han på en forunderlig
måte legemliggjør for alle senere slekter.
Prestesønnen fra Eidsvoll, glohet tilhenger
av den franske revolusjon, han som på
alle gatehjørner priser friheten og likheten
og i verk efter verk roper opp mot tyrannene
— tyveåringen som springer inn på arenaen
væpnet med et kjempedikt,
verdensomfattende, stortenkt og uleselig, sprengfylt
av ideer, med geniets lyn blinkende
gjennom ordenes tåkemasser —- han
rommer i seg selve det unge Norge med dets
urkraft, dets grenseløse håp og aspirasjoner,
frihetsfryd og selvtillit, dets voldsomhet,
uferdighet og retthaveri. Derför har vi
alltid betraktet ham med den giede
hvormed en mann ser tilbake på sine ville, men
kraftige og dådrike ungdomsdager. Og
derför får hans billede mangedoblet glans og
aktualitet hver gang de verdier trues som
han hevet til himlen: frihet, fedreland,
åndens suverenitet og veide i all verden.
Lykken ved friheten! Lykken ved å eie
sitt Norge! Det er den blanke bølge som
bærer Wergeland høit gjennom
ungdommens år. I denne følelse rommes alt. Den
er ikke bare det romantisk-svermeriske
forhold til frihetsideene som hører tiden til,
og som vi møter hos Byron og Shelley,
hos Lessing og Tieck, hos Victor Hugo,
hos Tegnér. Også opplysningstidens tanker
trekker sine linjer gjennom hans tankevev:
Menneskekjærlighed er Frihedens Hjerte,
Tolerancen dens smil til alle,
forkynner han i et av sine første dikt.
Hans fedrelandskjærlighet er preget av et
fornuftsbestemt forhold til virkeligheten,
som på en forbløffende måte balanserer
hans himmelstormende, serafiske idealitet.
Den bygger på et nært og fortrolig
kjenn-skap til folket og dets kår, på tusener av
naturinntrykk fra hjemlige forhold:
Mjø-sens blinkende vann, det blå Skreia-fjellet
som tårner seg i horisonten over hans
barndoms bygder, bonden i sin grå kofte og det
violblå blikk hos hans tamme kanin —
alt løftes opp i den høie bølgen av glede
over Norge og videre inn i en panteistisk
naturberusning som lar ham føie seg som
ett med universet, ett i kjærlighet og
med-kjensle:
Naar min lille blaa Kanin
smutted til mit Hjerte ind,
O, det syntes som jeg krysted
hele Skabningen til Brystet.
Inn i denne kosmiske følelse strømmet
helt naturlig også hans alltid blussende
forelskelse i Stella, det kvinnelige
idealbillede som i skiftende jordisk skikkelse
fyller hans sinn og sanser — ja, elskoven er
ofte den innerste flamme i hans
verdens-følelse: i det øieblikk han forenes med den
elskede, kjenner han en unique opplevelse
»lig det sagte / Stød som bragte / Verdnerne
i Sving». Også vennskapet dyrker han, det
er for ham våpenbroderskap i kampen for
ideene, det kaller på begeistringen,
offerviljen og hengivelsen. Intet under at denne
evig livsberuste yngling maler sine unge år i
vers som dette:
Ha, mit Liv var Vintersolen
under Polen.
Morgnens gyldne, Aftnens røde
Straaler blidt hinanden møde
med et Kys: den hele Dag
var et gyldent Vingeslag.
Men det gylne vingeslag ble ofte nok
gjennom årene til en strevsom flukt, en
basking mot stormen, en kamp for å holde
seg oppe. Livet ble ikke lett for Henrik
Wergeland. Han hadde i sin natur krefter
som ikke kunne komme i harmonisk
sam-spill med det trange samfunn han levde i.
338
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
