Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Dikteren på dødsleiet. Av Eugenia Kielland
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Dikter en på døAsteiet
Lyn bør slå og Tordner rulle foran den.
Sendt til Hjælp fra Himmelen
Legion av Engle skulde sine Fløie
sprede vidén om den Høie.
Fremad med Viziret lettet,
Sandhedsord!
Thi den største Magt paa Jord
Eder er af Gud forjettet:
at I kunne
ikke døe, I Sandhedsmunde!
Derför modige, I Dverge!
Sandheds Sag
seirer kun i Nederlag.
Stormer Løgnens Ørkenbjerge!
Hen i veire
dem og Fordoms Taageleire!
Og i selve cyklusen som dette
hornsignal innieder, kjemper han med største
varme og lidenskap mot rasefordommer og
for tolerancen, en ide han hadde forfektet
fra sin tidligste ungdom.
Men nettopp nu under denne herlige
kraftutfoldelse stanses han brått av en hånd
på sin skulder. En vårdags forlokkende og
farlige luft påfører ham en forkjølelse som
eter sig inn i hans lunger. Han fengsles til
et sykeleie som han ikke skulle reise seg fra.
Det blir ingen fengsling, men en
fri-gjøring av hans dikteriske evne. På en
forunderlig måte stimuleres hans genius av
situasjonen — sykeleiets tvungne stillhet,
fjernelsen av alle forstyrrende innflytelser
utenfra, og siden tanken på at døden nærmer
seg, det gjelder å nytte tiden. To av sine
største og mest fullbårne lyriske verker
begynner og fullender han under sykdornmens
tidligere stadier —- »Den engelske Lods»
med dens friske, begeistrede hyldest til
britannerriket og dets fri forfatning,
»Jødinden, Elleve blomstrende Tornekviste», hvor
han med levende varme og høi poetisk
flukt kjemper for alle menneskeracers
like-verd. Noen av de praktfulleste perler i hans
produksjon finner vi her: »Følg Kaldet», et
idebåret dikt, hvor han fra egne bitre
erfaringer om dikterens lodd i et lite folk
kjemper seg frem til et beåndet syn på
skaldens misjon mellom menneskene — og
»Røst i Ørkenen», også et uttrykk for
kampen i hans indre mellom trykket av
verdens ondskap og den lysfødte, svulmende
tro på allkjærlighetens makt til å forene
og forsone menneskene:
Og I syntes at I selv
maatte favne Verdens Hvælv,
Jordens Liv og Himlens Kloder,
at I følte denne Lykke
ved til Eders Barm at trykke
hvert et Menneske som Broder.
Dødsvarslene blir tydeligere, og
Wergeland kaster seg med feberaktig iver over
sitt veldige ungdomsverk, »Skabelsen,
Men-esket og Messias», hvor han har lagt ned
sin verdensoppfatning og alle sine ledende
ideer. Dets ufullkomne, improviserte form
er han nu blitt klar over; men til ideene
bekjenner han seg fremdeles, troen på den
indre sammenheng i det hele univers, på
enheten i altet, slektskapet mellom
stjernene og støvet, mellom åndene og krypet,
kjærligheten som strømmer ut fra
guddommen og bor i mennesket. Og med et nesten
ufattelig oppbud av energi omarbeider og
klargjør han sitt verk. Småstunder bruker
han til å nedtegne inntrykk og minner
fra forgangne år. »Hasselnødder med og
uden Kjerne, dog til Tidsfordriv, plukkede
af min henvisnende Livsbusk» — selv
navnet har det stenk av humor og
selvironi som farver småstykkene. Det er en
rekke inntagende improvisasjoner, Dichtung
und Wahrheit i broket blanding, et nesten
muntert uppgjør med livet, med hans egen
ungdom og manndom, med venner og
uvenner gjennom alle år.
Men mens Wergeland ligger intenst
opp-tatt av arbeide, oppslukt av ønsket om å
fullende sitt livsverk før døden innhenter
341
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
