Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Introduksjon til engelsk hjemstedsdiktning. Av Fredrik Wulfsberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fr ed ri k W ulfsberg
finné et sentrum, så må en söke utenfor
Englands grenser. For de tapre, de lærde og
fromme yrkers menn var landegrenser et
ukjent begrep. Öyriket var enda ikke som i
det 17de århundre »a world by itself», og dets
befolkning hadde derför ikke lagt seg til de
senere så velkj ente isolasjonsfordommer.
Middelalderens universalisme förte derför i stor
utstrekning til en opplösning av
hjemsteds-fölelsen — enten gjennom riddertidens
opp-dragelsessystem eller gjennom kirkens
pro-jisering av alt hjemlig over på det hinsidige.
En er på gale veier hvis en söker röttene
til engelsk hjemstedsfölelse i slekten. Familien
har alltid vært et löst begrep i engelsk
overklasse, og det er et fenomen som en må helt
tilbake til middelalderen for å kunne
forklare. Både det angelsaksiske bondesamfunn
og den normanniske feudalisme la vekt på det
personlige bånd mellom kriger og hövding. Til
dette kom at den absolutte förstefödselsrett
virket til en spredning av familien.
Borgen og klostret brot forbindelsen med
hjemmet. »Go forth to battle ön horseback,
to live in a castle —», slik löd krigeradelens
bud. Ikke engang den tiden sönnene fikk i
i sine hjem, opptråtte miljöet samlet. Först
kvinnene, så faren, og så ved 14 års alder
-—-ut. Men dette gjaldt ikke bare sönnene. Også
dötrene fikk fole at foreldrenes forsorgelse tok
sikte på å klippe over det som bandt barnet
til hjemmet. »True to the hard custom of
the iöth century, Thomas and Elisabeth
Boleyn did not rear their children at horne.»
Og dersom det var geistligheten som overtok
den videre utdannelsen, så gjorde den på sin
side alt den kunne for å bekjempe feriene i
hjemmet. En del av hensikten med
klosterlivet — både det hospiterende og det
ordinære — var å finne en erstatning for hjemmets
funksjoner. Med en slik institusjon forbindes
trygghetsfölelse, asylrett, ly mot utmark og
vikinger. Alcuins avskjed med sin selle er rett
og slett en avskjed med et hjem. Benedikts
fjerde klosterlöfte: stabilitas —
stedbundet-het — tok nettopp sikte på å gjöre
klosteret til en Noahs ark midt i syndfloden,
en mot vekt mot vandrelyst og omstreifing.
Men en klosterselie er et trangt rom, og
munkens ro overfor selle-ensomheten, eremittens
fortrolighet med ödemarkshjemmet röper
at det jordiske hjemstedsbegrep er blitt
ut-bygget i det hinsidige.
Så var det de förstefödte som forble på sin
jord. Til og med blant dem, innenfor godseier-
standen, finner en uro og utferdstrang. Og i
tillfelle det gjelder nykomlingene av »the
gentry», så er de merket av en utpreget sosial
rastlöshet, gjennom hele hundreår utelukkende
opptatt av å konsolidere sin samfunnsmessige
stilling. Paston-brevene fra det 15de århundre
gir en det beste nærbilde. Denne slekten var
nöye knyttet tilj Norfolks ord, men den var for
usikker og ærgjærrig til å stanse opp og slutte
fred med sine naboer, den hadde ennå ikke
den selvtilstrekkelighet og selvbeskuende
evnen som er med på å skape hjemfölelse.
Paston-husholdningen virker som en brikke i
et spill, Pastonhj emmet omtales i
forretnings-messige ordelag, det er et interessekompleks —
som selve ekteskapet er det produkt av en
transaks jon. Når Margaret Paston kailer
Caister Castle »the fayereste flower of our
garlond» så ligger det neppe så meget lyrisk
hengivenhet i det som stolthet over en
vellykket investering. Det er i det hele tatt en
ekspansiv innstilling — trangen til å öke
eiendommene snarere enn å trygge dem —
som er ledetråden i Paston-brevene. For hvert
nytt hjem etableres en sindrig ökonomisk
bak-grunn, de er resultat av en kommersiell
vurdering, ikke av inklinasjon. Og stedbundethet,
favorisering av et enkelt gods, var lite
lönn-somt. Pastonfolkenes tilværelse var et
omflakkende veitsleliv, en stadig skifting av
oppholdssted fra gods til gods: »It beginneth
to wax cold abiding here.» Husherren
opp-holdt seg som oftest i London, særlig gjaldt
det Sir John (brevenes 3dje gen.) og det
er blitt litt av et hovedtema i brevene
at han hadde det for travelt der inne til å
etterkomme hjemmets önske om å reise farens
gravmele på Norfolks grunn. Når en så til
dette föyer at barna ble »losjert ute» for å
skape grunnlag for nye forbindelser, er
inn-trykket av opplösning fullstendig.
»The boarding out system» var alminnelig
anerkjent. Da en av Paston-sönnene ble
gående hjemme en tid, vakte det naboenes
forbauselse. »They could not understand why a
young man should be wasting his days in his
father’s horne.» Plaseringen av barn hos
fremmede var en skikk som ble drevet så vidt i
middelalderens England at utlendinger
rea-gerte, og foreldrene fölte selv stundom
nöd-vendigheten av å dekke over de reelle
motiver. Men det vesentlige her er barnets eget
utsagn. Barneekteskapene er et hyppig
anfört eksempel. Det er allikevel den
halvvoksnes reaksjoner som interesserer mest. Og en
454
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
