Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Perspektivets stil. Omkring en bok av Aksel Sandemose. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Perspektivets stil
den perspektivets stil som får tingene til å
leve; det er nesten som en lek når forfatteren
snur dem i hånden og lar lyset spille på dem.
For han er noe av en seidmann, eller snarere
en tryllekunstner og en akrobat. Han ryster
ermene og vrenger lommene ■— og hokus
pokus, så vrimler og danser det for våre øyne.
Han har ikke Olav Duuns strenghet i
komposisjonen; men en bok av Sandemose
har ofte det til felles med en bok av Olav
Duun, at den er noe av et overflødighetshorn.
Der står merkelige og betydningsfulle ting
i den, så det kribler i en av fryd. Og det er en
opplevelse å få en slik bok mellom hendene
i en tid da bøkene har begynt å etterape
hverandre i en betenkelig grad.
Ikke for det, også Sandemose har lært av
andre diktere. Men det gjør liksom ikke noe
for hans vedkommende. Stundom tilstår han
det, åpent og ærlig; han har nemlig råd til det.
Han har en liste bak i boken over dem han
stjal fra — og det er ikke alle som det har.
Han har forresten försynt seg med smak.
Sandemose er som Peer Gynt »en
vederstyggelig dikter». En jøgler, men av den
alvorlige sorten. Han har en mening med det
hele. Det hender nok at han morer seg med å
dikte bare for å dikte; men han dikter også
fordi han simpelt hen synes synd på
menneskene. Ikke før nå da jeg leste ham på svensk,
har det slått meg at Strindberg er en av de
diktere han minner mest om. På månge
måter. Men det kan jo være det samme.
I sitt besynderlige tidsskrift »Fesjå» har
Sandemose flere ganger skrevet om sin
diktning, om meningen med den. Engång skrev
han: »Det er få som husker sin egen gråt i
underverdenen, og som ikke er tilfredse
fordi de selv kom opp, men vil ha de andre
også med.» Selv hører han tydeligvis til dem
som ikke har glemt sin gråt i underverdenen,
men som husker den og derför vet noe om
andre mennesker. Hans diktning synes å
være skrevet ut fra en hensynsløs trang til å
hjelpe. Den skulle være med og frigjøre
menneskene. Den skulle forklare dem hvordan
de var -— eller rettere sagt var blitt —
inn-vendig, de skulle dras fram i lyset. Bare det
kunne hjelpe dem.
I en artikkel med den modige titelen
»Program» kom Sandemose en gang inn på
psykoanalysen, som han nok har lært av, men som
han ikke bare beundrer, selv om han forstod
at den var nødvendig da den kom, og at den
måtte komme. Han forstod at det var de vel-
33—Ord och Bild, 54 :e årg.
dige rystelser under vår tilværelse som fikk
menneskene til å vende synet mot seg selv,
og fikk dem til å spørre: Hva er det som gjør
at vi oppfører oss så forrykt og drukner
verden i blod og van vidd? »Selvransakingen»,
skrev han i sin programartikkel, »og
fram-visingen av syndenes mangfoldighet, blir
en påtrengende oppgave i urotider.
Opp-gaven krever ikke mot, men evne til å
unn-være medborgerlig aktelse.»
Det som Sandemose har gjort i bok etter
bok, er nettopp det å ransake mennesket,
prøve å trenge inn i de innerste årsaker til
våre handlinger, til våre nederlag og vår
ødeleggelseslyst. Han har vist hvordan
mennesket er bundet av sin barndom, av det miljø
det har vokset opp i, av sin fortid. Vi kunne
blitt noe ganske annet, om livet, det vil bl. a.
si samfunnet, hadde vært anneriedes. »Jeg
har villet vise at vi ikke hadde behøvd å bli
det vi er. Jeg skriver på et ønske om at
menneskene skal gi hverandre sin fri vilje
tilbake — fordi vi alle ville lukrere ved det.»
Sitt hovedverk, »En flyktning krysser sitt
spor», har han gitt undertitelen »Fortelling
om en morders barndom». Han forsøker der
å vise hvordan og hvorfor Espen Arnakke
ble morder, — at det bare var konsekvensen
av barndommen, av nederlagene i
Jante-samfunnet, av Espens fortid. Livet har sine
jernhårde lover. En eneste hending, selv den
aller minste, kan ha de største følger, fordi
den endrer rekkefølgen i handlingene.
»Røde Fane» (i Sandemoses bok
»September») hadde tenkt mye på dette:
Det kunne få svært mye å si om en tente en sigarett
eller lot det være. Hvis en ikke gjorde det, kunne
en kanskje komme akkurat tidlig nok ut av døra til
å få en takstein i skallen. Hvis en ble stående inne
og tente sigaretten, fait steinen muligens ner og
drepte et regningsbud, mens en sjøl kastet fyrstikka
bort i vedkassa og satte varme på huset, og
dess-uten kom for seint til å møte en pike som nettopp
gikk forbi, og som en ellers ville fått ni barn med.
Sandemose har evnen til å se og til å gjengi
det han ser; og så enkelt er det jo — i følge
Ibsen — å være dikter. Han har evnen til å
se livets mangfoldigheter og muligheter;
han snur tingene i sin hånd og lar lyset spille
på dem. Han gir seg god tid, og han ser mer
enn andre — mangt som andre ikke har tid
til eller bryr sig om å se. Også derfor har han
så mye merkelig å berette, som ikke står i
andres bøker. Når en leser ham, kan en
stundom få den hovmodige kjenslen, at dersom
han tok en ved hånden og fulgte en ut i byen,
3
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
