Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Perspektivets stil. Omkring en bok av Aksel Sandemose. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rolv T h e s en
kunne han på en times tid eller to lære en å
dikte, eller iallfall lære en å se. Men de fleste
av oss ville ikke gidde det; vi ville hverken ha
talent eller tolmod til det.
I en artikkel om »julelitteratur», som jeg
forresten allerede har sitert noe av, sier
Sandemose: »De mennesker som jeg skildrer, er
ikke fantasifostre. De er de fleste. De er
kanskje oss alle.» Og han legger til:
Jeg kom forbi slike rare mennesker som dere tror
dere ikke kjenner, fordi jeg aldrig ønsket å være en
snobb . . . Jeg skammet meg ikke for å være i stue
med mine egne, derfor lærte jeg dem å kjenne ...
Jeg har kunnet tilbringe min tid i prat med folk som
dere ikke kan spille kostbar tid på, fordi min
nærmeste reaksjon aldrig var den at mennesker søker
man for gevinstens og ærens skyld.
Dette er evnen til å se.
Da Olav Duun debuterte, var det med en
bok som het »Løglege skruvar og anna folk».
Og det var nok mange som den gangen
syntes at det var mest »løglege skruvar» og lite
med »anna folk». Ja, det var dem som syntes
det samme om alle Duuns bøker, og det er
dem som synes det den dag i dag. Folk som
ikke har talent og tolmod til å se, og som i
all sin fantasilöshet snakker om
fantasifostre. Til dem kunne også Duun ha sagt,
med kanskje enda større rett enn Sandemose:
»De mennesker som jeg skildrer, er ikke
fantasifostre. De lever og er de fleste. De er
kanskje oss alle.»
Ellers skulle det jo være såre enkelt å forstå,
at jo msr fantasi en har, dess mer forstår en
av virkeligheten, dess mer kan en nærme seg
den og trenge inn i den. En av Duuns personer
sier da også en replikk som i all sin munterhet
er fylt av dyp og alvorlig livsvisdom:
»San-ninga er no digraste løgna, lell.» Men det er
bare de som har evne til å se som skjønner
dette, og som forstår at det skal stor fantasi
til om en skal kunne hamle opp med
virkeligheten.
Dette forstod Duun. Og dette forstår
Sandemose. Derfor minner de stundom om
hverandre.
Da jeg hadde lest »Det gångna är en dröm»,
tenkte jeg: Denne boka minner ikke om noen
bok jeg før har vært borti. Men senere fikk
den meg til å tenke på Duuns »Eftermæle».
Ikke først og fremst fordi der i begge er et
mystisk mord som skildringen kretser om. Det
hender jo i så mange boker. Men det er noe
i menneskesynet, noe i forholdet overfor
tilværelsen, som gjør at de to dikterne og de to
bøkene minner om hverandre. Det har sikkert
ikke noe med »påvirkning» å gjøre, men
snarere med »tiden». Begge dikterne er barn av
en tid med veldige rystelser under
tilværelsen; de har begge spurt seg: Hva er det som
gjør menneskene så forrykt og får dem til å
drukne verden i blod og vanvidd? De retter
begge sitt søkelys mot mennesket; de ber om
en forklaring.
For Olav Duun ble mennesket mer og mer
et mysterium, et vesen som han stod undrende
og spørrende overfor. Og ikke minst kommer
dette til syne i en bok som »Ettermæle».
For Duun ble mennesket til slutt den store
gåte i verden, en irrasjonell ting, rik på både
»godt» og »ondt». Som det står i
»Etter-mæle»: »Ingen kjenner mennesket. Den eine
av oss veit ikkje kva som har hendt den andre.»
Der er noe av denne undring over livet og
menneskene også i Sandemoses »Det gångna
är en dröm». Tingene henger i hop på en
merkelig, nesten mystisk måte; og mennesket
er et gåtefullt vesen som lite skjønner av både
seg selv og andre. Det står et sted i et av de
fire forordene til boken:
När j ag ser hur tilltrasslat en människas liv kan vara,
och hur lite hon vet om drivkrafterna inom sig, sà
försvinner min tro pä fred mellan folken. Vi vill gå
under. Vi önskar drunkna. När inte en människa kan
lita på sig själv, eller veta något säkert om sig själv,
hur skulle då två eller tjugu folkslag lita på eller förstå
varandra.
Det er en merkelig bok. Og det er jo bare
rimelig, den er jo av Sandemose. Månge
vil finne at den er både rotete og full av »feil».
Men det er jo bare de middels gode og de
dårlige bøkene som er »feilfrie». Jo større et
dikterverk er, dess flere »feil» har det gjerne,
når en skal måle med de vedtatte mål. Og
der vil jo alltid finnes en eller ånnen
litteraturkritisk Hanna Winsnes,1 som på en prikk
vet hvor mye »man tager» av de forskjellige
ting for at suppen skal bli »riktig». Men den
slags oppskrifter nytter ikke alltid i kunst
og diktning; multiplikasjonstabellen gjelder
ikke der, eller det er en ånnen som gjelder
— 2X2 er stundom 5 eller 6. Eller som en
kritiker engång sa om en forfatter som alltid
visste hvor mye »man tager»: »Han har med
alt, så nær som talentet.»
Sandemoses bok strutter av talent. Men det
er nesten en fornærmelse mot ham å si det;
for han er jo en av de få i norsk litteratur i
dette århundre som også har noe mer enn
1 Hanna Winsnes — forfatterinne av en klassisk
kokebok.
514
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
