Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Perspektivets stil. Omkring en bok av Aksel Sandemose. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Perspektivets stil
talent. Han er for så vidt arvelig belastet,
mer enn de aller fleste. Etter Duun gikk
bort, er han den mest spennende på vårt
norske parnass. Og som alle gode diktere vet
han hvor vanskelig det er å skrive noe som har
betydning, — noe som ikke er klisjeer og
»litteratur», men inneholder et milligram
sannhet.
Ja, det er en merkelig bok. Allerede i
an-legget, i teknikken er den det. Motivet,
grunn-stemningen krevde en speciel form om det
hele ikke skulle bli for banalt eller for tydelig.
Her er en antydningens kunst, eller en
antydningens lek, som er drevet til det ytterste,
fordi det som egentlig skal sies, ikke kan
sies. Det er ikke en bok om melodien som ble
vekk, men snarere en bok om melodien som
aldri ble funnet, fordi den ikke kan tegnes
ned med brutale noter. En kan leke seg inn
på melodien, men ikke fänge den og slenge
den ut i rommet til felles-forlystelse. Den
er ikke allsang, men en dirring gjennom
sinnet, en fornemmelse av tingenes
sam-hørighet og mystikk som en ikke kan forme
i ord. Et middels talent ville ha prøvd på det,
og ødelagt motivet. Det ville ha skrevet
noe om den store hunger . . .
Boken er skrevet i jeg-form. Men »jeget»
er ikke dikter. Det vil si, det er det nok;
men sånn i det ytre er det forretningsdrivende.
John Torson, heter det. Og John Torson er
en norsk-amerikaner som skriver dagbok og
forteller om sitt liv, så hans nyfødte sønn
kan lese om det når han blir stor. Men da
han er ferdig, sier han, at det siste og
avgjø-rende ordet har han ikke kunnet finne, han
fikk ikke den gaven; livet gav ham alt, men
ikke det vesentlige. »Jag irrade omkring i
århundraden, men aldrig fann jag det spår
Prometevs följde när han hämtade elden på
det heliga berget.» Ingenting har han å si,
ingenting har han å gi sin sønn. Med denne
fallitterklæring fra hovedpersonen slutter
boken. Men ordet, melodien, ligger i luften
eller mellom linjene. Det er bokens kunst.
Arne Garborg satte titelen »Fred» på den
boken som handler om det mest fredløse
menneske i norsk diktning. På samme måte
bruker Sandemose »Det gångna är en dröm»
som titel på en bok som handler om akkurat
det motsatte av det titelen sier. Den handler
nemlig om et menneske som er bundet av
sin fortid, og som ikke kan la drøm være
drøm, men forsøker å føre drømmen om en
kvinne tilbake til virkeligheten. Han elsket
henne for over tredve år siden, den gangen
var han atten år. Og han må fullbyrde denne
kjærlighetshistorien; han møter sin ungdoms
elskede igjen i en ånnen kvinne. En latter
var nok til å vekke fortiden i ham. Og han
forsøker det umulige, å trenge inn i det
tapte paradis, — men »Herren vredgades
mycket». Her, sier bokens jeg
—norsk-amerikaneren —, kunne han ha sluttet fortellingen
om det var en roman han ville skrive, og om
han selv var en romanfigur. Men det er en
dagbok han skriver; den gir ham høve til å
gruble over seg selv og over utkasteisen av
paradiset. Og i dette forunderlige nymotens
»Konungs skuggsjå»,1 hvor en femti år gammel
mann taler til sin nyfødte sønn om sine
livs-røynsler og gir ham vise råd, advares det
sterkt mot å forsøke på det umulige, å føre
drømmen tilbake til virkeligheten:
Visionen om kvinnan lyser som en stjärna över
mannens väg. Utan denna stjärna skulle det inte
finnas mycket konst som vore värd att nämnas. Konst
är verklighet som har luttrats i visionens eld. Din far
brände händerna när han ville rycka visionen ur
elden och återföra den till verkligheten, i stället för
till konsten.
Selv tror han at det er noe av det moderne
menneskes tragedie han har møtt i sitt eget
liv. Villmannen, han får den pike, eller de
piker, han skal ha, — punktum.
Kulturmennesket jages bort fra sin ungdoms elskede
— det kan ikke sette bo når naturen vil det, —•
og så forsøker det senere i livet å vende
tilbake til fortiden og virkeliggjøre en drøm.
Det henger vel også sammen med at
kulturmennesket har et »sinn», — et sinn som ikke
tillåter en å leve bare i øyeblikket, men
samler opp drømmer som binder en til fortiden.
Og »jeget» i Sandemoses bok har i høy grad
sinn. Det er en både vittig og åndfull mann en
møter. Hvor mye han er i slekt med
Sandemose selv, er ikke så godt å si; men de er vel
i allfall halvbrødre. Ellers har jo Sandemose
i sitt tidsskrift streket sterkt under at en
forfatter kan ikke gjøre noe annet enn å utlevere
seg selv. »Det var åttiårenes moralister som
hadde rett da de påstod at dikteren var det
samme som sine personer.» Jeg tar ham
herved nesten på ordet. For jeg tror nemlig
at han til sjuende og sist -— iallfall til sist -—■
har rett.
Bokens jeg har også sitt syn på diktning,
og det samsvarer ikke verst med Sandemoses
1 Konungs skuggsjd — »Kongespeilet», et verk fra
norsk middelalder hvor en far gir sin sønn gode råd.
SIS
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
