Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Statsminister Frederik Stang. En sentralfigur i norsk historieforskning. Av Olaf Gjerlow
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Olaf Gjerløw
Fem år etter den store seier i 1884 blev han
drevet bort fra statsministerstillingen som
en slagen mann, foraktet av sine
motstandere, hatet av sine egne tidligere tilhengere.
Man skulle tro at han selv og hans
dramatiske skjebne ville bli et yndlingstema i
senere norsk historieskrivning og i den
dramatiske litteratur med. Slik er det
imidlertid ikke gått. Bjørnstjerne Bjørnson har
behandlet ham i »Paul Lange og Thora
Parsberg», men det er i rent selvforsvar.
Professor Halfdan Koht har biografert ham i et
stort verk med nitid behandling av
kildestoffet; det leses neppe meget i våre dager.
Men det er en annen personlighet fra denne
kamptid som mere og mere samler interessen,
lederen av den tapende part, statsminister
Frederik Stang. Der gror en hel litteratur
opp om ham i de senere år. I 1939 tok en
yngre historiker, Bjarne Svare,
doktorgraden på et verk som omfatter den første
halvdel av hans liv, fra 1808 til 1856. I 1943 kom
hans sønnesønn Fredrik Stangs meget
dyptpløyende bok: »Stattholdersak og
Unionsstrid 1856—1862», som egentlig belyser
statsråd Birch-Reichenwalds arbeid med og
store nederlag i stattholderstriden, men
tillike kaster et rikt lys over Frederik Stang.
Boken er utgitt posthumt og desuten ikke
fullført fra forfatterens hånd; det som
mangler er analysen av begivenheterne omkring
1863 da norsk politikk gjorde en uventet
direksjonsendring og den annen
unions-komite blev til. I få norske historiske
arbeider er et overveldende kildestoff blitt
behandlet så overlegent og elegant som her.
Endelig kom iår en bok av dr. Jens Årup
Seip: »Et regime foran undergangen». Den
er uhyre velskrevet og søker ad psykologisk
vei å klarlegge en bestemt episode i
Frederik Stangs liv, den innledende kamp om det
som blev hovedstridsspørsmålet,
grunnlovsendringen som skulle gi regjeringens
medlemmer adgang til å delta i stortingets
forhandlinger. Her tørnet innen regjeringen
Frederik Stang hårdt sammen med profes-
sor Ole Jacob Broch som tapte og trådte ut»
samtidig som den første av de etterhånden
fire sanksjonsnektelser kom og landet drev
ut i en gold og giftig forfatningsstrid. Aldri
før har norsk historieforskning konsentrert
sig så sterkt om en enkelt mann som i dette
tilfelle. Det kan være vel verd å gi en oversikt
over Frederik Stangs liv og gjerning.
Slekten fra 1814 ■— den som hadde
ledelsen på Eidsvoll og som har betydd så meget
for den politiske og kulturelle utvikling i
Norge, er blitt et fast begrep. Etter den
fulgte en generasjon som var født i forrige
århundres første to ti-år, og som på mange
vis tør ha vært den mest begavede vårt folk
har sett. Over alle stråler Anton Martin
Schweigaard og —- som en meteor — den
geniale matematiker Niels Henrik Abel. Men
der er mange flere navn å minnes, flere enn
det kan gjøres her, menn som historikerne
P. A. Munch og Ludvig Kristensen Daa,
diktere som Wergeland og Welhaven,
politikere som Johan Sverdrup, Ketil Motzfeldt
og Birch-Reichenwald. I dette strålende
miljø ruver Frederik Stang blandt de første.
Han var født i 1808, sønn av en
sorenskriver i trange kår, måtte selv slite sig frem
til student og senere juridisk kandidat som
han blev i 1828, bare tyve år gammel.
Allerede da var han berømt i akademiske
kretser. På grunnlag av en erklæring fra
universitetets ledelse blev han året etter
konstituert som dosent i rettsvidenskap, blev lektor,
det vil si professor, i 1831, utgav i 1833 det
første og grunnleggende verk om norsk
statsrett, forlot så i 1835 universitetet for å
bli høyesterettsadvokat —■ den mest
glimrende Norge har hatt, Bernhard Dunker også
tatt i betraktning. I elleve år plederte haxt
for høyesteretts skranke og satt i flere
viktige lovkommisjoner. Hans siste bedrift som
advokat var defensoratet i riksretten av 1845
for statsråd Jørgen Herman Vogt som blev
frifunnet. Året etter trådte Stang inn i den
Løvenskiold—Vogtske regjering som sjef for
24
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
