- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtiofemte årgången. 1946 /
70

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Andra häftet - Ved skilleveien. Av Nils Brantzeg

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

VED SKILLEVEIEN

Av NILS BRÄNTZEG

Jeg har ropt i min nöd —

Ikke i savn av det daglige bröd

eller annet et menneske trenger —

Ikke i blodets og brunstens glöd

etter glemsel og fred i en kvinnes skjöd —

Jeg har ropt i min nöd

etter noe som ikke kan kjöpes for penger.

Jeg har visst ved meg selv:

Det var ikke drömmen om rikdom og hell

som ga mennesket kraft til å leve.

Det var noe mer å kreve

enn tanken på eget vel!

Dypest i menneskesinnet

bruste det lysende kilder frem:

Levet jeg livet der inne

kunne jeg finne dem.

Hver måneblå natt

gikk mine tanker i hete rier,

feberopphisset og åndebesatt.

Jeg sökte langs gjengrodde stier

gjennom forkröplet kratt.

Mellom de klamme, forvridde trær

ante jeg lysningen flakke langt inne,

fjern, og allikevel nær.

Da hastet jeg videre frem for å finne

og gripe det flyktende skjær.

Og plutselig fyltes min skog med sang
og luften tindret i glede —
Det jublet om jorden en himmelsk klang.
Og endelig — denne ene gang
ante jeg selveste Det var til stede!
Da skulle jeg ydmykt ha boyet kne
og dekket mitt brennende öye til.
Men for å döde den siste tvil
styrtet jeg videre frem for å se!

Siden i hundre netter
sökte jeg stadig tilbake dit,
til selvsamme lysende sletter.
Men skogen sto stum og hvit.
Dypt i min sjels labyrinter
sökte jeg atter den hellige ild.
Men under et lag av vinter
lå kildene frosset til.

Nå stirrer jeg stum fra min rute
på livet som haster så blindt avsted,
på maset og jaget der ute.
Der skulle jo jeg vært med!
Nå vet jeg at blindt må det være.
Ingen skal sporre: Hvor förer det hen.
Enhver har sin byrde å bære.
En kan kjöpe seg fri ved å bære den.

70

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:10:46 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1946/0090.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free