Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. I. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra idyllen til atombomb en
en tale »Till en ny generation» som Gustaf
Hellström holdt på Stockholms Högskola i
1934, gir også han en interessant
karakteristikk av sin egen generasjon, —
»förkrigsgene-rationen», kan en vel kalle den. Han talte om
den kjensle av sikkerhet man den gangen
hadde, en sikkerhet som kunne bli så sterk at
den slo over i spleen, i en fornemmelse av at
alt stod stille, og av at ingenting hendte. Det
kunne komme stunder da man lengtet etter
en storm som måtte skake verden; man var
trøtt av all stabiliteten.
Men Gustaf Hellström legger til, at under
den idylliske overflaten var det likevel
spenning og motsetninger i tiden, selv om man ikke
ville se det; egentlig var det »en tid av
upplösning och uppbrottsstämning, av vacklande
grund och andlig osäkerhet, mitt uppe i den
skenbara stabiliteten».1
Men man snakket lite om det. Himmelen
skulle være skyfri. Og det er da nok av
vitnesbyrd i den europeiske litteratur, ikke minst i
diktningen, om det sjokk månge fikk da
krigen brøt ut i 1914. En av de månge romanene
som forteller om dette, er den som H. G.
Wells gav ut allerede i 1916, »Mr. Britling
Sees It Through».2
Mr. Britling hører til førkrigsgenerasjonen;
han er en humanist som ikke vil tro på at
krigen skal komme. Krigen er for ham en
umulighet, et spøkelse som bare noen få pessimister
og skeptikere tror på, en latterlig tanke —
verden går da herlig fram, og menneskene
blir klokere og klokere. Mr. Britling vet nok
at enda kan de slåss nede på Balkan. For
Balkan ligger jo i mange måter etter i kultur.
Men tenke seg at hyggelige land som
Tyskland og England skulle vende tilbake til
menneskeslakting! Mr. Britling hater i det
hele alt snakket om krig, det har irritert ham
hele hans liv, og snakket er blitt tommere
og tommere for hvert år som har gått . . .
Nettop i det øieblikk Mr. Britling satt
slik og raste mot den innbilte krigsfaren, er
H. G. Wells skamløs nok til å gjøre en
avstikker til et sted langt borte i det sydøstlige
Europa, der en kunne høre et uvanlig sterkt
smell — det kom fra en svart pakke som var
blitt kastet midt i et kjørende følge; flere
mennesker ble såret, redsel la seg over den
sommerkledte menneskemengde som var ute
og spaserte. Mr. Britling, som umulig kunne
1 Bonniers Litterära Magasin; desember 1944.
2 Svensk utg. 1917: Mr. Britling kommer till klarhet.
høre denne eksplosjonen, gikk videre i sitt
foredrag om verdens »fornuftighet» og den
trygge freden.
Men krigen nærmet seg. En vakker dag var
den en virkelighet som til og med Mr.
Britling måtte rekne med. »Jeg hadde urett»,
sier han, »verden er gal.»
Hele den trygge vakre verden Mr.
Britling hadde bygd seg, faller sammen. Han
kan ikke fatte det. Og han kan hverken
arbeide eller hvile. — Han kjører ut en tur.
Det er måneskinn, og i den månelyse natten
synes han endelig det er noe av den høge
ro som høver med det han har oplevd, og med
den tragedie som velter seg utover verden.
Her ute kan han tydelig se for seg millionene
som er på ferde, her kan han se daler, havner,
byer der travelheten og virksomheten tar til
å koke, her kan han se hvordan krigsskipene
vil komme til å tørne i hop. Han føler at det
som nå skjer, det setter skille i hans liv.
Verden er, eller vil bli, noe ganske annet enn
han hittil har visst om eller tenkt seg.
Et voldsomt inntrykk av krigsutbrottet gir
også Thomas Mann i slutten av »Der
Zauber-berg», som kom ut etter krigen, i 1924.
Skildringen av sanatoriet Berghof synes å være
en skildring av den europeiske »idyllen» før
krigen. I siste kapitlet kommer »tordenslaget»,
det store drønnet som fikk verden til å skjelve,
— »dette bedøvende skrallet fra den
ulykkelige blanding av sløvhet og irritasjon, som så
lenge hade hopet seg opp». Det var et
historisk tordenslag, står det. Det sprengte
troll-fjellet og satte sjusoveren brutalt utenfor. Han
satt betuttet i gresset og gned seg i øynene,
som en mann som — tross mange formaninger
— hade latt være å lese avisene.
Også i nordisk litteratur vil en kunne finne
skildringer av det sjokket førkrigsgenerasjonen
fikk da krigen kom.
Perikles nyttet en gang det uttrykket at
krigene hadde »tatt våren ut av året». En kan
komme til å tenke på disse ordene når Johs.
V. Jensen sier at krigsutbrottet, det var den
danske skjærsommer som gikk under; han
syntes senere at en formørkning skilte mellom
sommeren 1914 og alle somrene siden1.
I en skildring som heter »1914» har Sten
Selander gitt noe av stemningen fra den
sommeren. Sammen med en bror lå han ute i
skjærgården og fisket. De var begge unge
studenter, det var sommer og ferie, og de lot
1 Johannes V. Jensen: Retninger i Tiden (1930).
32 3
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
