Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. II. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Fra idyllen til atombomben
Også han så hva som nærmet seg. Siden
har jo Nils Ålenius i sitt Verdandiskrift »Mot
katastrofen» pekt på hvordan angsten —- men
også håpet •— avspeiler seg i svensk
diktning fra årene før krigen.
I Norge mottok vi i disse årene sterke
inntrykk fra Pär Lagerkvists skrifter; han tolket
for oss både angsten og håpet. »Bøddelen»
hadde jo sin urpremiere i Bergen høsten 1934
og ble senere også oppført i Oslo. »Den
knutna näven» ble for mange av oss en av de
kjæreste bøkene i krigens år; vi leste om og
om igjen det skjønne avsnittet der Pär
Lagerkvist skildret Akropolis som den europeiske
kulturs symbol, en knyttneve mot nazismen.
Og vi mintes denne skildringen da meldingen
kom om at hakekorsflagget vaiet også der;
men vår tanke gikk atter til denne boken den
dagen hakekorset var firt ned på Akropolis!
Så hadde jo Pär Lagerkvist likevel fått rett.
I norsk diktning meldte angsten seg for
alvor i året 1936.
Om våren dette året holdt Sigurd Hoel et
foredrag i Det norske studentsamfund om
»Kulturkamp og litteratur».1 Han sa der, at
han trodde vi nokså fort kunne bli enige om
at det var en ganske mørk kultursituasjon
vi befant oss i, — at det var visse tegn som
kunne tyde på at nutidskulturen var i ferd
med å omkomme i sine egne utsondringer.
Han talte om apparatenes tyranni over
menneskene.
Samme år offentliggjorde Arnulf Øverland
sitt dikt »Du må ikke sove» i »Samtiden»;
det var en sterk appell som sluttet med et
skrik: »Europa brenner.» — I dette året
kom også et skuespill og en roman som gav
uttrykk for tidens angst. Det var skuespillet
»Men imorgen» av Nordahl Grieg og romanen
»Samtid» av Olav Duun.
»Men imorgen» er et satirisk skuespill om
krigsindustrien. Det hører ikke til Nordahl
Griegs beste; men det er en nådeløs avsløring
av herrene i denne industrien. Nordahl Grieg
går løs på dem med all sin ironi; og denne
ømme lyriker hadde merkelig nok også ironi
i fullt mål. Men som undertone i satiren
merker en angsten for den krigen som må
komme.
Olav Duuns »Samtid» er fylt av både angst
og sorg. Allerede titelen sier at det er en
tids-roman. Den handler om hatet, mistroen og
alle motsetningene i en norsk bygd, men
1 Trykt i »Tanker i mørketid» (1945).
egentlig handler den om den europeiske
situasjon. Den slutter med en eksplosjon. »Stans
prosessen!» skriker en mann som springer
fram for å redde et lite barn fra ulykken.
—-Det er en underlig dirrende stemning i denne
romanen. Menneskene er kommet i drift,
de vet ikke hvor det bærer hen, men de har
en mer og mindre uklar kjensle av at det
bærer mot en katastrofe.
Vel et år etter at »Samtid» var kommet ut,
skrev Olav Duun til en venn: »I grunnen
lever vi alle på ein Stromboli; vi får tru at
jordskorpa tåler påkjenninga.»
Samme året gav han ut sin siste roman
»Menneske og maktene» (1938). Det er også
en tidsroman, fylt av angst og sorg, men
også av håp. Som »Samtid» går den for seg i
en norsk bygd, og den har den samme nervøse
dirring gjennom skildringen og stilen.
Den begynner med å fortelle at det
engang var spådd at Øyværet — et fiskevær
ute i havet — skulle gå under. I første kapitel
merker vi allerede angsten for det som kan
komme til å skje, angsten for spådommen.
For sjøen stiger og stiger så merkelig langt
oppover øya. Til slutt må de som vil redde
seg, flykte opp på høgste knausen. Her står
de og venter på at katastrofen skal nå dem.
De står her med døden for øynene. Og framfor
døden faller murer og andre forsvarsverk som
menneskene har bygd mellom hverandre; de
våger — mange av dem iallfall — å være
seg selv. Kreftene i dem får en naturlig og
positiv utløsning. Situasjonen setter dem på
prøve, en prøve som kan minne om den
Jonas Lie satte sine mennesker på i den
merkelige romanen »Naar Jerntæppet falder».
Der er en mann i romanen, en av Olav
Duuns utvälte —• Helmer heter han •—, som
mer enn noen annen er herre over situasjonen
da ulykkesnatten kommer. Han trøster folk,
kaller dem for »venner» og ber dem holde
seg fast. Og han sa disse merkelige og
innholdsrike ord, som tydelig er Duuns spådom
om det som skulle skje, og dessuten et
uttrykk for hans håp: »Om dei tar bort jorda
under oss og himmelen over oss, vi er da
menneske lell. Vi frys oss gjennom det. Vi
veit ikkje sjøl kor mykje vi tåler.» Da sjøen
falt, og morgenen kom, sang han »Den signede
Dag som vi nu se».
Denne romanen ble Olav Duuns testamente
til det norske folk. Da mange leste den om
igjen under krigen, skjønte de bedre enn før
hva han hadde ment, og hvor synsk han hadde
467
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
