- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtiofemte årgången. 1946 /
469

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. II. Av Rolv Thesen

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Fra idyllen til atombomben

krigen var kommet, 9. april. En kvinne i
Asker står om morgenen og skjærer brød,
og plutselig stanser kniven midt i brødet,
for nå endelig skjønner hun hva det betyr,
det som hun alt har hørt i mange timer, men
som ikke har nådd gjennom det panseret
fred og god søvn hadde gitt henne. Det er
krig, og det er rart å tenke på; det tar tid å
finne ut av det. Da hun om kvelden reiser
til Oslo, møter hun en mørklagt by. Den er
lågmælt, ikke lik seg selv, slokket ut, er
ingen by lenger. Menneskene tyr ut i gatene
for å være sammen; hun har aldri kjent seg
så »oppløst i et fellesskap» som da hun
vandrer over Karl Johan om kvelden 9. april.
Nils Johan Rud har her fanget noe av
stemningen, forundringen og forvirringen, som
mange følte den dagen.

Dagen etter var »panikkdagen». Det var
»ordre» at man skulle ut av Oslo innen klokka
12. Denne dagen har fått en hel bok; det er
Lauritz Johnsons »Verden — det er meg».
I små, klare, ofte ironiske bilder, har
forfatteren skildret den panikken som oppsto da
ryktet spredte seg at byen skulle utslettes;
han har fått med både de komiske og alvorlige
situasjoner og opptrinn, egoismen som
blomstret midt i panikken, angsten, trangen
til betroelse, trøst, kontakt. Menneskene
avslører seg, og angrer på det etterpå, da det
viser seg at ryktet om byens utslettelse var
falskt. Det er en intelligent, morsom og nokså
alvorlig bok, uten store pretensjoner.

I sin roman »Vi syntes ikke det hastet» har
Frithjof Tidemand-Johannessen forsøkt å
skildre den første krigstiden i Norge, og særlig
stemningen blant den yngste ungdommen
som var med i den norske krigen. Også på
en del av ungdommen kom krigen uventet
natten til den 9. april. Forfatteren forteller
om dette i første kapitel. Men først og fremst
handler boken om krigen. Hvor vederheftig
den er, skal jeg ikke kunne si. Men som roman
er den i allefall temmelig grønn og tynn.

Da er det naturligvis større tyngde i en
roman som »Den siste skanse» av Andreas
Markusson, som er en moden forfatter. Denne
romanen er først og fremst vederheftig; den
handler om den norske krigen i og ved Narvik.
Andreas Markusson, som er fra den kanten
av landet, har samlet et stort og sannferdig
materiale der oppe blant befolkningen; han
hadde jo brødre som var med i krigen, og
hans fars gård ligger like ved Narvik. Der
skal komme et bind til under samme titel.

Dette første bindet har undertitelen
»Felttoget». Det skildrer selve krigen; neste bind
skal fortelle om befolkningen under
okkupasjonen.

Også Andreas Markusson begynner sin
roman med en skildring av 9. april, en
dramatisk skildring av det som hendte den dagen i
Narvik, av krigen ute på havnen, av
forræderiet i byen; den ble tatt uten kamp, fordi
obersten sviktet. Så kommer skildringen av
felttoget i fjellene, og en merker forfatterens
store beundring for de nordmennene —- hans
egne sambygdinger for det meste — som var
med. Og så til slutt skuffelsen da de må
trekke seg tilbake; det vil si de får ordre om
det, men kan ikke skjønne at det er
nødvendig. Det er et stykke Norgeshistorie
Andreas Markusson her har fortalt på en
enkel og gripende måte, i romanform riktig
nok, men med sannhetens preg fordi han
visste hva han skrev om.

Direkte krigsskildringer i norsk
romanlitteratur har vi jo også i Stein Flekstads
flygerroman »Landing før natten er slutt» (1945),
og i Haakon Bugge Mahrts »Bitter te» (1945).
Den siste foregår ved Dunkerque under
evakueringen av de britiske troppene, og vi
merker jo drønnet av krigen rett som det er.
Men det er menneskeskildringen —
skildringen av noen mennesker med døden like
innpå seg ■—• som er det vesentligste og det
betydeligste i romanen. Der er f. eks. — mot
slutten — skildringen av en tysk flyger som
faller ned og havner hos fienden. Vi får
fortellingen om hans liv, og den er svært
dramatisk. Han har til og med forsøkt å redde en
jødepike, som han var forelsket i, ut av en
tysk konsentrasjonsleir og etterpå flykte over
grensen. Men da krigen kommer, viser det
seg at den nazistiske oppdragelse han engang
kom i berøring med, tross alt har makt over
ham. Bildet av føreren »vekker» ham, og
han vender tilbake til Tyskland og melder
seg til tjeneste. Da han etter flyulykken
kommer sammen med ikke-tyskere, føler han det
nesten som han er kommet til en annen klode.
Det som gjorde det voldsomste inntrykket på
ham, var at han var havnet blant mennesker
uten disiplin, uten seierstro og uten fører.
»Det skar gjennom ham som en fysisk lidelse
å se dem slik hvert menneske for seg, med sin
egen skjebne preget i ansiktet, og hver med
sin egen reaksjon overfor katastrofen de
såvidt var sloppet fra. Hvordan var det mulig
å leve på den måten i krig, hver med sitt jeg

469

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:10:46 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1946/0521.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free