Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. II. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rolv T h e s en
som var skilt fra de andres, og uten det som
åtti millioner tyskere så i sin fører?» Denne
skildringen gir en uhyggelig fornemmelse av
hvor farlig nazismen var for tysk mentalitet.
— Som en vil skjønne er dette en merkelig
roman, en av de interessanteste som er
kommet ut på norsk etter krigen.
Når vi så vender oss til den norske
romanlitteraturen som ikke akkurat skildrer krigen
ved frontene, så er det flere romaner som vi
må nevne, fordi de — likesom Fangens
roman — forteller vesentlige, viktige og
sannferdige ting om det som hendte her i landet
under okkupasjonen.
Sigurd Evensmo, som har skrevet
»Englandsfarere» (1945), har hatt et merkelig
virkelighetsgrunnlag å bygge på. Han var
med i det illegale arbeid, skrev i en illegal
avis som het »Bulletinen», kom i faresonen
og forsøkte å flykte til England. Han var med
en skøyte som stakk ut fra Ålesund. Den
ble tatt av tyskerne. Og nitten nordmenn ble
sendt til Grini, etter at de først hadde sittet
en kort tid i et fengsel i Trondheim. På Grini
ble atten av dem skutt. Evensmo slapp unna
den skjebne som rammet hans kamerater.
Hans papirer var havnet i en annen bunke,
fordi Gestapo skulle granske hans forhold til
den illegale avisen! Underlig måtte det være å
oppleve dette, og enda underligere måtte det
kjennes å sitte og skrive historien om det som
han hadde opplevd sammen med sine døde
kamerater. Men dem har han satt et varig
minne i sin bok. Det er en bok om angst,
kanskje først og fremst om angst, men også
om tapperhet, heltemot, stolthet midt i
angsten. Det er ikke bare en vederheftig
beretning om det de nitten opplevde; boken er et
betydelig dikterverk, og en merker en sterk
Og sympatisk personlighet bak den.
»Huset i mørkret» av Tarjei Vesaas skildrer
Norge under okkupasjonen som et stort hus
som knaker og skjelver, der det ligger i det
store mørke. Det er et forgjort hus. Blanke
piler viser inn mot midten av det; der sitter
de som har makten. Dit lokkes folk av de
blanke pilene; men ikke alle — bare et fåtall
—r lar seg lokke. Og under jorden blir det
arbeidd stilt og nesten umerkelig. Vi får
glimt av det som hender over og under jorden,
glimt av mennesker, skildret med intuitiv
psykologi. Og gjennom hele boken dirrer en
stemning som hypnotiserer en, ■— en blanding
av angst, frykt og håp. Det er bare en
betydelig dikter som kan skrive en slik bok, der han
gir avkall på detaljene, det dokumentariske,
og får fram det vesentlige i skinnende og
gripende klarhet. Det var dette gamle Jonas
Lie kalte å løfte virkelighet opp av
virkelighetene.
En helhetsstemning går det også gjennom
Johan Borgens roman »Ingen sommer», som
kom på svensk allerede under krigen. Den har
en rikdom av detaljer som forteller om
illegalt arbeid, fengsling og flukt; men Borgen
har også fanget noe av grunnstemningen og
livsbelysningen blandt virkelige nordmenn i
okkupasjonstiden. Romanen går fra vår til
høst, over en sommer som ingen sommer er.
Den falt liksom utav året. Man la ikke merke
til den, fordi det var så mange andre ting
som tok tankene. Ellers er romanen en hyllest
til redeligheten og godheten i menneskene;
den er skrevet av en mann som lærte noe om
mennesker i de vanskelige årene. Og den er
skrevet med en ordets kunst som gjør selve
lesningen til en fryd.
Det er forresten også »Maksimum», en
roman av den merkelige og subtile forfatter
Ernst Orvil. Den går også for seg under
krigen, i de første krigsårene. Her er et par
norske nazister og kraftkarer skildret med
bitende ironi. På sin egen brutale og
besynderlige måte er de hver for seg »maksimum av et
menneske». En merker forfatterens ironi når
han lar den ene av dem, en hirdmann,
fortelle at »neveretten var kommet til Norge
med korset på armen som symbol». Eller når
det står om den andre: »Da Stein mønstret
til regiment Nordland, tenkte han at nå er
Norge i ferd med å få tilbake sin våpenære.
Det klompet seg virkelig i halsen på ham.»
Også Kristian Elster d. y. kommer inn på
krigen og hendinger fra okkupasjonstiden i
sin roman »Paradisets have». Men den poetiske
grunnstemning i denne romanen er minnene
om den vestlandsbygden som Elster engang
hadde opplevd. Til den — til paradisets have
—- går tanken i en vanskelig tid. Det var slik
etter forrige verdenskrig også at man
forsøkte å finne fotfeste i den bygd eller den
jord man var kommet fra -—■ i fedrelandet i
egentligste forstand — og finne styrke der.
I sin nye store roman »Nattens Brød»,
annet bind, med undertitelen »Plogjernet»,
som for størstedelen er skrevet under krigen,
biter også Johan Falkberget seg fast i
fedrelandet, i et stykke jord, og skildrer folkets
kamp og samliv med naturen, I
hovedpersonen, An-Magritt, har han funnet noe av det
470
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
