Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. II. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rolv T h e s en
gamle nasjonale dikters sorg over det som
hadde hendt i hans kjære land, og over den
brutalitet han hadde vært vitne til i de siste
år han levde.
Til de diktsamlinger som avspeiler tiden
klarest hører »Livet skal vinne» (1939) og
»Livsens tre» (1945) av Töre Ørjasæter, en
av de største og merkeligste lyrikere Norge
eier i dag. Den første diktsamlingen kom ut i
begynnelsen av krigen (men før krigen i
Norge), og den gir i en rekke dikt gripende
uttrykk for tidens angst og fortvilelse, men
også for det håp, at tross ødeleggelse, tross
djevelskap og død, skal livet likevel vinne.
Jeg nevner dikt som »Angest», »Ruinar»,
men særlig det mektige »Gudeoffer», et dikt
om guden Mammon, som krever så stort et
offer av menneskeliv. I gamle dager hendte
det nok at man ofret til en gud for å få litt
sommerregn, men denne guden sender »regn
av glødde stål», og offerbålet for ham er
foster av en satans fantasi. Det er slik at
mennesket må be bergene falle over seg til
skjul.
Men, som sagt, Töre Ørjasæter håpet tross
alt, ja trodde fullt og fast, at livet skulle
atter engang reise seg og fornye seg. Dette
gir han særlig uttrykk for i »Livsens tre», i
dikt som er skrevet under okkupasjonen:
Vanmektige er dei vonde makter
som ikkje livet forstod,
eit ingenting imot allnaturen,
som stødt vil gro.
Töre Ørjasæter er fra Gudbrandsdal, den
dalen som ble mest merket av krigen; her var
mange brente gårder, og her falt mange
nordmenn.
Halldis Moren Vesaas er fra Trysil,
grensebygd til Sverige, datter av den avdøde dikter
Sven Moren; men hun er også fra Telemark,
for hun er gift med Tarjei Vesaas. Hennes
diktsamling »Tung tids tale» (1945) bærer
merke av at hun er fra begge disse
landsdelene. Det er tryslingen som taler i det
vakre diktet »Granne», som forresten nyligen
har vært offentliggjort i »Ord och Bild».
Diktet er en hilsen til Sverige: »Eg
leng-tar så etter deg, granne! Ditt tun låg
jamsides mitt.» Det er på en måte et
sidestykke til Pär Lagerkvists »Det sörjande
Norden», det gir uttrykk for noe av den
samme sorg. Danmark har hun hilset i det
varme og vemodige diktet »Lys frå
Danmark». — Men Halldis Moren Vesaas hadde i
Telemark sett selve krigen på nært hold.
Og dette har også inspirert henne til noen
sørgmodige og ømme dikt. Hun sørger ikke
bare over landets skjebne, men også over
ondskapen og hatet. Om »det håpløse hjerte»
skriver hun et sted:
Hjarta mitt, skapt til å elske,
jamrar seg under si bor
av hemnhug og vonde tankar,
det ville få vera som for!
Det er så trøytt av alt hatet
det bar på i mange år.
Det lid så sårt når det fyllest
av hat kvar stund som det slår.
Fra Trysil er opphavelig også Einar
Skjær-åsen. I hans diktsamling »Den underlige
våren» (1941) står hans dikt »Sommer ved
svenskegrensen», som har vært
offentliggjort under krigen i »Ord och Bild». Det
er også en hilsen til Sverige, et uttrykk for
»det sörjande Norden». Men også Einar
Skjær-åsen skildrer selve krigen i en rekke dikt,
både i denne diktsamlingen og i den neste,
»Så stiger atter sevjene» (1945). Og i noen
av dem, som »Vår kamp», skrevet i 1943, finner
han sterke og rammende ord for stemningen
i Norge under okkupasjonen:
Vi har å tie. Tie kan vi ikke,
men vi har bittert lært oss mens vi kjempet
å le strategisk og betro oss dempet.
Som portens vokter — Janus — må vi snakke
med dobbelt munn, som Janus må vi syne
to skilte ansikt, festet til en nakke.
De kjenner ikke oss. Det monnet lite
å trenge inn og velte prekestolen
— og fange bispen, rive av ham kjolen.
Han har et lønnlig alter der han kneler.
Å, her er mange stille, sterke kamre
hvor tyver ikke bryter inn og stjeler.
Hva Norge og norske sinn gjennomlevde i
okkupasjonstiden, vil man også finne uttrykk
for både i Sigurd Bodvars diktsamling »Jeg
går i byen» (1945), i Elling M. Solheims »Gro
Norge» (1941) og i Ingeborg Floods »Godt å
være to» (1945). Ingeborg Flood har et dikt
»Forutfølelse» som er datert sommeren 1939
og skildrer angsten som melder seg da de
første hakekorsflyene speider over Bærum
og Fornebu, og diktet ender med et skrik:
»Det må ikke skje for noen slags pris!!»
•—-Siden, da krigen virkelig kom, skrev hun en
rekke dikt som får oss til å gjenoppleve mangt
av det som hendte i krigens år. For en dikter
med en så sterk sosial samvttighet som
Ingeborg Flood har, måtte krigen bli noe av en
472
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
