Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Fra idyllen til atombomben. Noen ord om hvordan »tiden» avspeiler seg i norsk diktning. II. Av Rolv Thesen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Rolv T h e s en
diktsamling »Vestanfor havet» (1946). Dr.
Sigmund Skard —- etter krigen utnevnt til
professor i amerikansk litteratur ved Oslo
universitetet •— flyktet da krigen kom til Norge, først til
Sverige, siden til Amerika. Allerede der gav
han ut en liten diktsamling »For Norge». I
sine dikt har han skildret emigrantens drøm
om heimlandet, særlig i det store praktfulle
diktet »Norsk». Han har også skrevet om
det som skjedde i Norge. Diktet »Telavåg»
skildrer tyskernes framferd i det vesle
fisker-samfunnet utenfor Bergen som ble utslettet.
Det er ikke bare en sterk nasjonal kjensle
som går gjennom Sigmund Skards dikt, der
er også en sosial kjensle i videste mening.
Han ser sammenhengen i all striden som
går for seg verden rundt mot urett og
voldsmentalitet. Der er et dikt fra 1942 som heter
»No kjempar ingen åleine meir». Der står
bl. a.:
Riflene smatrar i Jugoslavia
gjennom dei djupe netter,
og ekko svarar frå Hollands kyst
og høgt over Libyas sletter.
Kulien hyppar på oksespannet
i kollane vest for Hupeh.
Han pløyer for China, fedrelandet,
han pløyer for Polen med.
Bander frå Turkestan døyr ved Volga
for Frankrikes dyre jord.
Ein lyslugga yankee frå Minnesota
står vakt ved Isafjord.
Ein belgisk lastebåt stampar mot Sidney
med amerikanske fly.
Dei trvir og dei kjempar og døyr for kvarandre
kvar dag på ny.
Det er denne samkjenslen rundt hele verden
som dikteren trøster seg til og setter sitt håp
til midt i krigens tid. Den gir løfter om en ny
dag, enda det kan være langt til morgenen.
Det er den store trøst: »Aldri var vi så mange
som visste ein veg til kvarandre.»
Denne drømmen om en ny dag fører så
tanken til en annen norsk lyriker, en av de
mest produktive i det siste tiår, nemlig Louis
Kvalstad. I sin siste diktsamling »Drømmen
om tiden og bølgen» (1945) har han et lengere
dikt med samme navn. Der møter vi også
drømmen om en ny dag over verden,
drømmen om de nye rikene som skal stige opp av
»verdenskrigenes og revolusjonenes ruiner»:
Han så i skiftende syner
en større seir enn all verdens seirer:
menneskets seir over metallene,
over fysikken og kjemien,
menneskets seir over seg selv.
Han så i et fjernsyn
at dette skulle skje.
Men disse diktene var skrevet før den nye
angsten begynte å dirre i oss. Senere har
man i norsk presse av og til kunnet se dikt
med andre perspektiver, dikt om den nye
angsten. Jeg husker ett av Tarjei Vesaas,
som heter »Atom-kjernen», der han sier at
nå har det store dyret som vi har ropt på og
bedt om, hørt vår bønn. Og nå i juli 1946
stod det et dikt i »Dagbladet» av Inger
Hagerup; det het »Dies iræ» og bestod bare av
dette ene verset, men det er innholdsrikt nok:
Stum blir den siste tid, og alt som lever
går hjelpeløst sin undergang i mote.
Selv jorden ligger ganske stum og venter
det siste varsel og den siste døde,
mens mennesker med smale granskerpanner
og tynne lepper sysler med retorter
og dikter sine katastrofedrømmer
og lukker opp apokalypsens porter.
Så brister jordens skjøre skall, og flammen
vil føre alle elementer sammen.
Dette var linjen i norsk diktning fra idyllen
før 1914 til atombomben 1945. Slik har »tiden»
avspeilet seg i norsk diktning.
Og her jeg sitter og er kommet til den dystre
slutten av min vesle avhandling, er det
liksom vanskelig å få seg til å legge pennen bort.
Jeg leter i mitt minne etter et trøstens ord.
Og så med ett dukker det opp fra Olav Duuns
diktning, som alltid får et lite lysskimmer
når det er på det aller mørkeste: »Skya på
himmelen går sin gang, og sola går ovanom
henne, og veit nokon på jorda kva som er der
ovanom? Men mennesket er større enn all
ting ikring det. Det er gåta i verda, — lat
det vera slik.»
Som en tynn, skjelvende solstråle dirrer
disse ordene gjennom sinnet.
474
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
