Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Elfte häftet - Reisekameraten. Av Per Arneberg
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
REISEKAMERATEN
Av PER ARNEBERG
Kjente du ham, min kamerat,
min uadskillelige følgesvenn?
Det er vår siste kvell nu,
vårt følgeskaps siste time.
Jeg må gå nu,
vinke farvel til ham, min gamle kamerat
han som bar mig og holdt mig fast
de lange netter langs avgrunnene
hvor jeg streifet,
han, hvis ville kummer
jeg måtte bære,
som en bror fulgte jeg ham under
åket
når slutteren hevet sin svepe,
men det heslige brød måtte han ete
men jeg så på
usynlig ved hans side,
ubesværet,
rolig granskende hans tenners grove
arbeid.
På de ukyske leier fulgte jeg ham
og så hans skjendsel uten å fordømme
ham,
men lidelsen måtte jeg bære,
han var min bror, min gamle kamerat,
men jeg må gå nu.
Lenge dveler jeg hos ham,
men nu er vårt følgeskaps tid tilende,
lenge ser jeg på hans bleke ansikt,
på hans øine som ikke lenger ser mig,
de sunkne tinninger,
de stivnede trekk
som han og jeg har utmeislet på vår
lange vandring,
ensomme ved leirbålet,
på den støiende markedsplass,
i de lange netter hvor vi rolig samtalte
mens vi arbeidet på vårt billede.
Jeg må gå nu,
og låte ham tilbake, min gamle kamerat,
disse prøvede trekks fred er vårt
følgeskaps takk,
slik gir jeg ham tilbake i moderens armer,
lenge vil hun sitte i mørket med den døde
sønns hode i sitt skjød,
tenksomt rugende.
Farvel, begge
mitt skib venter ved stranden,
styrmannen roper allerede
og vinker til mig: Kom!
Jeg går nu,
min vei går mot en annen broderkrets.
Men en dag kommer jeg tilbake
og vekker ham, min døde kamerat,
som hviler så stille i sin mors fang.
Og jeg hilser ham med et muntert hallo:
Statt opp, kamerat, vi har en ny vei,
et nytt land å gjennemvandre,
et nytt folk å utforske,
sleng din skreppe opp,
hils din moder med din muntre stokk
ved veisvingen,
vi har et langt land å gjennemvandre
før vi igjen sitter ved grensestenene
og stirrer ut over det fjerne hav.
518
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>