Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Första häftet - Om portrettet som kunstform. Noen tanker i anledning »Kvinneportretter i norsk malerkunst». Av Arne E. Holm
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Om portrettet som kunstform
sterkest under arbeidet. Karakteristisk nok
kaldte han oprinnelig bildet: Harmoni i
sort og fiolett. Det sier ikke så lite om
malerens hensikter, og det forteller oss også at
han har vært fullt klar over sine midler.
Det er en stemning han har villet opnå ved
sine sorte, grå og fiolette toner, en stemning
som skulde gi oss noe av søsteren slik han
opfattet henne. Det er henne han har brukt
som utgangspunkt, og det er henne han har
malt. Munch har skildret henne med mange
av maleriets virkemidler, han har tatt
linjen og flaten i bruk, anvendt fargen og
framstillt formen, og fått alt til å smelte
sammen til en høyere enhet av nesten
symbolsk karakter.
Meget av mystikken som hviler over
bildet, forekommer meg å ligge i figurens
bundne reisning, i spillet mellom kroppens
kjeglemessige opbygning og den ovalen
armene og hendene danner, som man bare
svakt aner i forhold til hodets oval. At
ansiktets form gjentaes i brosjen og i det
svakt utviskede mønstret i kjolen, fullender
så dette tema, som altså blir variert i
størrelse og klarhet.
Faren for denne formen for portrettkunst
er imidlertid åpenbar. Er ikke maleren
tilstrekkelig dyktig, og har han ikke den
nødvendige kontakten med modellen, er det
fare for at bildet kan bli misslykket i
større grad enn om han holder seg til den
yttre, objektive virkeligheten. Det skal
ganske andre evner til å trenge inn i et
menneskes sjelelige irrganger og gi dette et
malerisk uttrykk enn til å gi et brukbart
referat av den yttre form. Den utviklingen
malerkunsten har tatt både ute i Europa
og i Skandinavia har, inntil den siste
krigen, med få undtak vært en videre
utbygging av de maleriske disiplinene, en
understreking av fargen og komposisjonen.
Formålet med dette har tildels vært å trenge
inn i og klargjøre maleriets
uttrykksmuligheter, og tildels en rent
estetisk-funksjo-nell analyse. Men det moderne maleri er
Edvard Munch. Inger Munch. 1892.
(172 X 121.)
Nasjonalgalleriet, Oslo.
så sammensatt, rommer så mange
motsett-ninger og henter sine ideer fra så mange
kanter, at det er uråd å trekke op klare
linjer. Det som idag kan synes relativt
oversiktlig og formet som en kunstretning, kan
imorgen løse seg op i mange forskjellige
»ismer».
I Norge er det kanskje kommet mer ro
over maleriets utvikling etter krigen enn
før. I øyeblikket er man seg kanskje
klarere bevisst både maleriets virkemidler og
deres begrensning. Mens mange før var
ensidig optatt av det rent maleriske, er det
nå flere som har opdaget at maleriet har
en funksjon, at det kan være bærer av, og
meddele et innhold fra kunstneren til
iakttakeren. At dette innholdet hentet fra den
synlige virkeligheten i mange tilfelder får
en menneskelig verdi og at det gjøres bruk
27
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
