Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Danmark. Av Sigrid Undset
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Sigrid
Undset
Var der ingen lov i landet, da fik den mest
som evnede at gribe mest. Derfor skal
loven være for alle, så retsindige og
fredelige og sagesløse mennesker kan nyde ret og
fred, og uretfærdige og ondsindede
mennesker av frygt for loven ikke tør fuldføre
hvad ondt de måtte have i sinde. ... Ej
heller skal den gjøres eller skrives til gunst
for nogen enkelte, men til alles tarv som
bor i landet.»
Ordene i den gamle loven om at land skal
med lov bygges (ord som finnes i
middel-alderslovene i alle de nordiske land) ble
snart satt til side. De danske bønder
kjempet tappert imot, men mot slutten av
mellomalderen var de blitt reducert til den
samme ufriheten under adelens vilkårlighet
som bønderne i de fleste europeiske land.
Bare i Norge og Sverige lykkedes det for
bønderne å hevde sin gamle personlige
frihet. Men danskerne glemte aldrig helt sin
gamle frihet og verdighet. Folkevisene fra
mellomalderen som ble sunget runnt om i
stuene til de underkuede bønder må ha
gjort en hel del til å holde minnet om den
gamle friheten levende. Da det attende
århundredes tanker om
menneskerettighetene begynnte å bære frukt i Danmark og
de danske bønder i løpet av det nittende
århundrede vannt tilbake sine gamle
rettigheter, inntil de i noen decennier kom til å
utgjøre den mest innflytelsesrike delen av
folket, — da kjenntes det ikke som de
hadde vunnet noe nytt, men bare som de
hadde tatt tilbake det som før hadde vært
deres. Ofte ble de harde herrer for det
landsens proletariat som grodde op under
dem. Til proletariatet i sin tur vannt fridom
og makt i det danske samfund.
Den sterke bevissthet om egne rettigheter
som karakteriserer danskerne og alle de
nordiske folk sikkret den moderne
arbeiderbevegelsen en hurtig seier i alle de
skandinaviske land. Desto sørgeligere er det at den
voldsomme veksten av det tyske
»Sozialde-mokratie», især i Frøissen, skapte en over-
dreven tillit til den tyske arbeiderklasse
hos lederne i de nordiske land. Den faste
overbevisning, at det tyske
socialdemokrati skulde nok sørge for at den
sabelraslende keiser Wilhelm og hans generaler
ikke fikk begynne den erobringskrigen de
drømte om, har i høy grad ansvaret for
pacifismen og den sabotasje av det
nationale forsvar som arbeiderpartiene må ta
en stor del av skylden for. Det tyske
socialdemokrati gjorde ikke noe for å hindre
utbruddet av den første verdenskrigen, —
så lenge våpenlykken var med tyskerne
var det like chauvinistisk og innstillet på
anneksjoner som andre tyske grupper. Og
likevel hilste arbeiderlederne i Danmark og
Norge den beinløse Weimarrepublikken
som en seir for verdensdemokratiet og
stolte på at de organiserte tyske arbeidere
skulde greie å snu den flodbølgen av
nazisme som reiste sig og slå ned Hr. Hitler
og konsorter. Det er banalt å si at de tyske
okkupationsarmeer under denne krigen
endda engang har bevist, tyskerne er ute av
stand til å forstå noen ånnen tenkemåte
end den tyske. Måtte det bli en lærepenge
for de venlige amerikanerne som drømmer
virkelighetsfjerne drømme om å opdrage
tyskerne omigjen, at selv nabofolkene som
har kjennt dem i mere end tusen år er altid
blitt skuffet, når de håbet at tyskerne
skulde bli mottakelige for demokratisk ånd
eller utvikle smak for likhet og
menneskerett. Dette er en kjennsgjerning, og det er
ikke noe vi kan gjøre ved det.
Pacifismen i det danske arbeiderparti, —
det parti som hadde makten den svarte
aprilmorgen i 1940, da tyskerne atter en
gang brøt inn i Danmark, — gjorde
forson-lighetspolitikken logisk nødvendig. Og Hr.
Stauning med sit røde skjegg, den
ærværdige danske arbeiderfører, gjorde sit beste
for å holde fred med de tyske herrer i sit
fedreland. Den danske flåte og hær var
bitte liten, landet bød ikke på noen
naturlige forsvarslinjer, København og alle de
I54
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
