- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtiosjätte årgången. 1947 /
348

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Noen bøker om Edvard Munch. Av Leif Østby

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Noen bøker om Edvard Munch

Av Leif Østby

NGEN norsk kunstner har fremkalt en
slik flom av trykksaker som Edvard Munch.
Hans kunst har alltid oppfordret både til
litterær og filosofisk tolkning og estetisk
vurdering, og hans sterkt personlige måte å
innrette sitt liv på, som med årene jo skapte
en frodig legendedannelse omkring ham, måtte
lokke både seriøse og mer sensasjonsinnstilte
skribenter. Og etter hans død fikk også de
som tok sitt utgangspunkt i selve mennesket
forholdsvis fritt slag, noe vi forresten bare
skal være takknemlige for. Munch hører jo
avgjort til den type kunstnere der kunst og
liv er ett, umulig å skille fra hverandre. »Mine
bilder er min dagbok», sa han selv. Derfor
kan selv tilsynelatende nokså ubetydelige
bidrag til skildringen av hans liv og person
i mange tilfelle åpne veien til dypere forståelse
av hans verk. Og det merkelige er jo at selv
den mest nærgående og blottleggende
skildring av personen, som også lar oss se de
uutviklede sider ved hans karakter og
følelsesliv, den forminsker ikke hans dimensjoner.
Snarere føler vi ved motsetningen mellom
geniets himmelhøye streben og de
menneskelige ufullkommenheter og svakheter som også
det har å slepe på, noe av den både rørende
og tragiske patos som gir bildet av ham liv
og farge. Munch var et geni. Derfor tåler han
så utmerket godt både alt smått og stort som
er blitt og fremdeles blir skrevet om ham. Det
uimotståelig seirende ved hans personlighet,
slik det skinner igjennom i alle de personlige
erindringer om ham som har sett dagens lys
i det siste, det stiller selv de mest hverdagslige
situasjoner og bemerkninger i et eget lys,
og gjør at man alltid begynner på en ny
Munch-bok eller -artikkel i spenning og
forventning: greier forfatteren å føre oss inn i
tryllekretsen, skal vi igjen få den lykkelige

følelse å stå overfor det overordentlige?
* *

*



Det ville føre altfor langt her å gjennomgå
alt som i tidens løp er skrevet om Edvard
Munch, selv om vi bare holder oss til bøker

og viktigere artikler. Vi vil derfor stort sett
begrense oss til den nyeste litteratur, den
som er utkommet etter hans død den 23.
januar 1944. Men før vi fordyper oss i den,
kan det likevel være grunn til å minnes en
liten bok som fortjener å bli trukket fram
av glemselen, ikke bare fordi den rommer
det første som overhodet er blitt skrevet om
Munch, bortsett fra noen linjer i avisenes
kritikker, men også fordi den på en merkelig
måte knytter forbindelsen med mye av den
seneste Munch-litteratur, den som fortrinsvis
beskjeftiger seg med selve mennesket og bare
indirekte med kunstnerens verk.

Det er riktignok et skjønnlitterært verk
det dreier seg om, men det er lagt så nær opp
til virkeligheten at det også får verdi som
kildeskrift. »Kjærka. Et atelier-interiør» kom
ut i 1888. Forfatteren, en litterært og
kunstnerisk interessert student Herman Colditz,
kom bare til å skrive denne ene boka; et års
tid etter at den var kommet ut døde han,
bare 28 år gammel, og kom altså ikke til å
oppleve Munchs endelige gjennombrudd og
senere berømmelse. Desto mer påfallende er
det hvordan han likevel tydelig nok har hatt
følelsen av å stå overfor det usedvanlige, ja
geniale hos den blottende unge kunstneren.
Boka er nemlig, i meget lett forkledning, en
skildring av Munchs og hans
kunstnerkame-raters liv i Kristiania i de tidlige 80-år.
»Kjærka» kaltes i daglig tale et forfallent skur
av et atelier som lå midt oppe i en
steinhugger-tomt i Ullevålsveien, og hvor en ung, nå
glemt billedhugger Rolf Skjefte holdt til. Her
gikk de ut og inn alle sammen,
»mellomgenerasjonens» unge kunstnere: Gustav
Wentzel, Kalle Løchen, Jørgen Sørensen, Edvard
Munch og noen til. Munch opptrer i boka
under navnet Nansen, og Colditz har ypperlig
fått fram det som skiller ham ut fra de
andre, ensomheten omkring ham, interessen
for det sjelelige, den sterke selvfølelsen og
selvopptattheten, det hypokondre, hele hans
overforfinte, sensible utseende, som får en
av de andre til å sammenligne ham med en
mynde. Slik skildres Nansen:

348

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:11:13 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1947/0386.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free