- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtiosjätte årgången. 1947 /
350

(1892-1951)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Noen bøker om Edvard Munch. Av Leif Østby

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Leif Østby

tro på sin kunst fram på en slik måte at hele
skildringen får et overbevisende preg av indre
troverdighet. Når Inger Munch klager over
at Stenersen har gjort hennes bror til »en
klown som tøyser og vever», da kan en
utenforstående leser iallfall berolige henne på det
punkt. Ikke et øyeblikk er vi i tvil om den
åndelige storhet hos denne merkelige mannen,
selv om Stenersen nok kanskje til tider har
gjort ham enda merkeligere enn han virkelig
var. Det er svært mye den Munch som
kameratene i ungdommen kalte »Bissarro», men
det er først og fremst det ensomme, i bunn
og grunn ulykkelige geni, helt i sin egen
naturs vold, full av hemninger og
tvangsforestillinger og bare glimtvis med sinnet
opplyst av en relativ lykkefølelse som bleke
streif av en høstlig sol over et værhardt
landskap.

At dette bildet er ensidig, er rimelig nok,
og de andre minnebøker om Munch som er
kommet, har ikke minst sin verdi ved å vise
oss andre og mildere sider ved hans
personlighet. Det er da særlig to bøker som kommer
i betraktning: »Edvard Munch. Mennesket
og kunstneren», utgitt i Kunst og Kulturs
serie, og »Edvard Munch som vi kjente
ham. Vennene forteller», begge 1946. Disse
to bøkene inneholder, bortsett fra professor
Romdahls interessante studie over hans
maleriske stil i den først nevnte, vesentlig rent
personlige erindringer om mennesket Munch,
og gir tilsammen et rikt fasettert bilde av hans
eiendommelig sammensatte psyke. Dels er
det de gjenlevende av hans trofaste
venneflokk fra yngre år som skriver, folk som
forfatteren Chr. Gierløff og maleren L. O.
Ravens-berg, dels mennesker som stod ham nær i
senere år, hans »livlæge» prof. K. E. Schreiner,
hans advokat Johs. Roede og den blant
kunstnerne som han hadde mest omgang med,
maleren og kunstkritikeren Pola Gauguin.
Men ikke mindre interessante er beretningene
fra folk som mer tilfeldig eller leilighetsvis
kom i berøring med den gamle mester, som
nabo og kollega (kunstneren Chrix Dahl),
portrettmodell (banksjef N. Rygg og direktør
Erik Pedersen på Freia sjokoladefabrik) eller
yrkesmodell (Birgit Prestøe). Felles for dem
alle er den sterke beundring og dype
ærbødighet for det geniale som må ha strålt ut av
Munchs vesen når han var opplagt og på
høyde med seg selv. Direktør Pedersen skildrer
i enkle, men malende ord en slik inspirert time
sammen med Edvard Munch:

»Jeg har sittet og sett på Munch mens han
arbeidet. Det har vært en stund av intens
konsentrasjon, for ikke å si ekstase. Hele
skikkelsen viser den voldsomme anspennelse,
legemet dirrer, munnen beveger sig som han
vilde si noe, øinene lyser. Tenk om det i dette
øieblikk hadde vært en filmfotograf i rummet,
tenker jeg. For et billede det vilde bli av den
fullkomne inspirasjon. Det er også
musestille i værelset —- bokstavelig talt — for to,
tre små mus har våget sig frem fra krokene
og mumser omkring føttene på ham mens
han er under denne intense besettelsen. Det
er et billede av den gamle mester som er så
sterkt og gripende at jeg alltid vil komme til
å bevare det i min erindring som noe av det
fineste jeg i mitt liv har oplevd.» — Og Chr.
Gierløff har gitt oss bildet av den gamle
Munch på Ekely, drevet hvileløst fram av
kunstnerens uro: »Midt på natten, når han
omsider hadde køiet, kunde han stå op igjen,
slå på alle lys, gå til sine remedier, løvsag,
huljern, radernål, kobberplater, blyanter, kull,
pensler, paletter, tuber, blindrammer, presser,
ja, ned i kjelleren, og op trappene, i alle rum.
Forandre litt, forsøke litt, dype litt ut, få
frem noe annet, en stigning, en bevegelse i
all dens uvilkårlighet, et fastholdt sekund.
Var kommet til å tenke på noe, se noe. Vandret
omkring i husets mange rum. Også ut i
atelierene utenfor. I nattestillheten over Ekely.
Til sine siste dager samme søkende sjel,
søkende øie. Samme steilhet, samme ydmykhet.
Samme faste og myke hånd.»

Chr. Gierløff er vel i det hele tatt framfor
noen Munchs historiograf. Alt for en
menneskealder siden, i Kunst og Kulturs
Munch-hefte til 50-årsdagen 1913, gav han et
sjarmerende bilde av Munch i Aula-bildenes
arbeidsfylte og lykkelige tid. Og skildringen
av Kragerø-tiden er også hovedavsnittet og
høydepunktet i hans bidrag til Kunst og
Kulturs siste Munch-hefte. Det er en grasiøs
og munter skildring av den noe medtatte,
men enda ungdommelige mester i kretsen av
sine trofaste venner og gode hjelpere på
Skrubben, en skildring båret av den samme
lykkestemning som Aula-bildene synger høyt
om i sin klingende fargeprakt. Gierløff ser
helst det guttaktig muntre og skøyeraktige
ved sin venn; mørkesidene i Munchs sinn
glir han lettere hen over, og de opprivende
begivenheter i Munchs privatliv som flere
ganger førte ham til kanten av stupet, selv
de mister i Gierløffs fremstilling noe av sin

350

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Mon Dec 11 14:11:13 2023 (aronsson) (download) << Previous Next >>
https://runeberg.org/ordochbild/1947/0388.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free