Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Noen bøker om Edvard Munch. Av Leif Østby
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Noen bøker om Edvard Munch
skremmende og truende karakter.
»Grunntonen gjennem hans sinn var lys. Glad og
godmodig, ja lystig gjønende, slektende på
P. A. Munch. Og den bar op gjennem alle
plager, og holdt hans hjerte ungt.f
Andre begivenheter fra Munchs bevegede
liv har Gierløff fortalt om i artikkelen
»Kampår» i »Edvard Munch som vi kjente ham», og i
et av kapitlene i Arne Eides »Åsgårdstrand»
(1946) har han utførlig berettet om det
dramatiske sammenstøt mellom Munch og
maleren von Ditten i den idylliske badeby
sommeren 1904.
Enda lenger tilbake i Munch liv blir vi
ført av maleren L. O. Ravensberg, som i
egenskap av slektning vanket i Munchs
barndomshjem og i sin artikkel »Edvard Munch
på nært hold» (i »Edvard Munch som vi kjente
ham») har gitt et langt lysere bilde av dette
hjemmet, og av Munchs far, enn det som de
fleste vel har forestilt seg. Hvor fascinerende
ikke minst den unge Munch må ha virket på
mottagelige sinn, det gjenopplever vi
merkelig intenst gjennom en liten episode, eller
snarere et stemningsbilde, hos Ravensberg.
Det er Munchs første Åsgårdstrand-sommer
1889. Han og Sigurd Bødtker er ute og seiler,
og Ravensberg, enda bare en skolegutt, lytter
betatt til de voksnes samtale. Munch snakker
om døden. Han har funnet ut at grekerne
forestilte seg den blå, mens vi her oppe i det
triste grå Norden alltid tenker oss den svart.
Men hvorfor kunne den ikke like godt være
blå? Det var da både psykologisk og
koloristisk langt mer interessant. — »Og medens
jeg lytter til denne følelses-discussion om
døden og dens farve, er det som det af den
stekende hete og alt dette blaa over oss og
rundt om og paa siderne, vokser, synes mig,
op om oss en blaa klassisk grækerstemning,
et øieblik af evigheten der stod stille og
dirret i en hypnose af blaat og Munch,
der-borte ved roret med sit skjønne lyslokkede
græske hoved mot alt dette blaa. Det var jo
selve Phoibos Apollo som styrte baaten, det
hele var et billede af fuldkommen klassisk
skjønhet.»
Også i professor Schreiners »Minner fra
Ekely» (i samme bok) finner vi verdifulle
opptegnelser av det Munch leilighetsvis, og
som regel med stor åpenhet, fortalte fra sitt
liv. Det er gripende uttrykk den gamle
kunstner finner for sine grublerier om
meningen med sitt liv og sin kunst. Hans vei
har alltid vært »stien langs stupet», som han
må følge til han styrter utfor. »Livsangsten
har fulgt meg siden min tanke vaktes.» Og
likevel vil han ikke unnvære den; den er en
nødvendighet for ham som skapende kunstner,
som den var det for Ibsen, for Strindberg,
for Obstfelder, diktere som stod ham særlig
nær. Og kunsten er det som har holdt ham
oppe. »Min kunst ga meg en mening med
Uvet. Jeg søkte lyset gjennom den. Den ble
meg den støttestav i livet som jeg trengte.»
— Høyst merkelige er Munchs tanker om
universet; gjennom dem føres vi i mange
tilfelle inn til dypere forståelse av
symbolspråket i hans kunst. »Jorden er et veldig,
levende atom. Den har tanke og vilje, skyene
er dens ånde, stormene dens tunge åndedrag,
den glødende lava dens sydende blod. Hvorfor
skulle ikke også solen ha vilje, den som sender
sitt veid av lys ut i verdensrommet? Alt
har liv og vilje og bevegelse, steinen og
krys-stallen som klodene.» Det er en myteskapende
fantasi som uvilkårlig fører tanken tilbake
til den fjerne fortid da Voluspå-skalden diktet
om de første og siste ting.
Munchs uttrykk »stien langs stupet» er
aldri mer treffende enn når en skal
karakterisere hans liv i det første desennium av det
nye hundreår, da han etter en opprivende
kvinnehistorie flakket hvileløs og hjemløs
omkring i Mellomeuropa. I hans
brevveksling med forfatteren og kunstkritikeren Jappe
Nilssen (»Edvard Munch og Jappe Nilssen,
etterlatte brev og kritikker». Utgitt ved Erna
Holmboe Bang. 1946) kan vi følge de
voldsomme brytninger i hans sinn i disse kritiske
årene, da han, og ikke helt uten grunn, føler
seg som et jaget, blødende vilt, med
briste-ferdig spente nerver som stadig må dulmes
med alkohol. Og likevel har han, midt under
den verste depresjonen, åndelig spennkraft
nok til å slå inn på nye veier i sin kunst.
Disse brevene er i sin springende tankeføring
og stammende staccato-rytme, ja like til
rettskrivning og tegnsetning helt og holdent
ulitterære, dypt personlige utbrudd. Gjennom
deres monomane kretsing om fortidens
ulykkelige begivenheter forstår man først helt ut i
hvilken grad Munchs liv nå var blitt en via
dolorosa, både gjennom andres brutalitet
og hans egen sykelige nærtagenhet. Rørende
og gripende er det når han for å bevise at han
ikke bare lider av vanlig forfølgelsesmani
sender sin venn som bilag en fullstendig
liste over alle de gangene han har lidt
overlast. Men samtidig har han selverkjennelse
351
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
