Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tredje häftet - Unge år. Utsnitt av manuskript til »Minner fra barndom og ungdom». Av Peter Egge
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Unge år
turen til skolen. Jeg var bedt med. Barna
gikk så tyste og höytidelige over
landgangen og inn på dekket som om de skred
inn gjennom kirkedören. En slik reise var
et eventyr de skulle oppleve for förste
gang, og spenningen tok mælet fra dem.
Båten pep, og propellen rotet opp i vann
og mudder under land. Röyken veltet
kullsvart opp fra skorsteinen og sværtet luften.
En og ånnen far og mor på kaien nikket ut
mot ungen sin ombord. Og alt var underlig,
syntes de små. Alt. Bygda som rann vekk,
og den mannen ombord som stod og dreide
hit og dit på et hjul med håndtak på. Men
tiden gikk, og båten gikk, og ungene ble
hjemmevante ombord. De löp og lekte og
skrålte som i skolegården, ja enda villere;
for det var så moro at leken gikk for seg
ombord i et skip! Noen store fjorten,
femtenårs gutter hadde for lenge siden sluttet
med å se på bygder de dro forbi. De var
ferdig med den evig smilende sjöen. De
gikk og satte brystet ut og kjente seg större
enn til hverdags. To av dem tok tak med
hverandre og lå til slutt i dekket.
Båten löp innom Orkdalen. Alle gikk i
land; for her hadde möllefirmaet ordnet
med god mat og drikke for skolebarna. De
satt ved et langt bord ute mellom skyggende
trær og åt vilt; for sjöen gir matlyst.
Omkring bordet stod noen orkdalinger,
skole-gutter, i sine hverdagsklær og glodde på de
söndagskledde fremmedfolkene som fikk
fin söndagsmat nå midt i vekka. De lange
buvikguttene som ombord hadde kjent seg
store, kjente seg enda större nå. Og da de
var blitt riktig mette, hadde de trang til
stordåd. Noen orkdalinger var vel ikke
verdt noe videre! Og så gikk de likeså godt
bort og böd på juling. Det er ikke alle som
lar seg by slikt to ganger. Derför kom
kampen straks i gang. Orkdalingene var i
avgjort mindretall. Til slutt tok de flukten,
forfulgt av de tapre buvikingene.
Avgangs-signalet fra båten kalte heltene tilbake.
En frisk bris tok imot dem. Det small i
Peter Egge 23 år.
flagget akter da de steg ombord. Sjöen hadde
mistet smilet sitt. Den så morsk ut og ble
enda morskere. Den skummet av misnöye
med heltenes liv i land. Den forfulgte dem på
veien hjemover mot Buvika, hivde og senket
båten hit og dit så heltene bleknet og
svimlet. Og til slutt lå makteslöse over ende på
dekket. En slagen hær. Naturmakten,
sjöen, hadde felt de tapre —■ slik som kulden
hadde gjort det av med Napoleons
uover-vinnelige på Russlands sletter . . .
Et par dagar etter denne berömmelige
lystturen satte jeg meg ned og skildret den
med penn og blekk, alle opptrinnene
ombord og på land.
Mens jeg skrev hendte det meg noe
forunderlig. Jeg ble med ett bevisst at det å
skrive, det var det jeg skulle bruke mitt
liv til. »Du skal skrive», sa det klart og
tydelig inne i meg. Det morte meg å skrive den
lille skildringen. Og mens jeg leste den
igjennom, utlöste den en stor giede i meg.
Jeg syntes den var god, så god at jeg ble
forundret over meg selv! Jeg var rik, ble
115
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
