Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater. Av Hans Lyche
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Norsk teater
T or di s Maurstad som Katinka o g Harald Heide Steen som Stivhatten
i »Kr anes konditor i».
som muliggjör framskritt. Han våkner til
slutt helt opp av sitt passive drömmetilvære
til ny livsglede og vilje til kamp for byggende
livsverdier. En sterk positivt inspirert
optimisme blir den löftende sluttakkord i
skuespillet. I sin klart oppbygde iscenesettelse
hadde Johan Borgen ikke latt seg hindre av
spekulasjoner over hvorledes tankeskikkelser
skal gis liv på en teaterscene. Bare i avskjeden
til slutt mellom Charleston og hans fantomer
kom det en stilisert höytidelighet som gav
illusjon av drömmespill. Forestillingens
ster-keste enkeltprestasjon var Carsten Wingers
tæringssyke Briggs. Som nyengasjert til Det
Norske Teatret var dette skuespillerens förste
rolle på nynorsk. Jeg vet ikke om en
Stockholms- eller Göteborgsskuespiller vilde vært
stilt overfor samme vansker med å skulle
spille på f. eks. värmländsk. Carsten Winger
viste iallfall en nesten synsk innlevelse i
porselensarbeiderens håplöse skjebne, uten
mulighet for å trygge en stadig ökende
barne-flokk, men med en naiv drömmetro på et
lykkeliv etter dette.
Også i John Millington Synge’s skuespill
»Helten på den gröne öya» samlet interessen
seg særlig om Carsten Winger, som fra år
på Det Nye Teater som pussig småkomiker
og stadig mislykt elsker her på mindre enn
en sesong hadde vokst til en betydelig
skuespiller.
Etter studier og reiser levde Synge sine
seks siste år i et værhardt og utfattig
kyst-miljö i Vest-Eire, i et nesten slukende
resep-tivt samvær med folket der. Det vitner også
hans skuespill om, hvor han hverken er
problemdikter eller — ennå mindre — noen
moralist. Skikkelsene öser seg ut fra sitt eget
indre med dets önsker og begjær, i dröm og
fantasi, uten minste snev av selvopptatthet,
enn si tvesyn eller selvironi. Nuets opplevelse
er dets virkelighet. Og en spenthet, en
reak-sjon har de felles: mot ensomheten og
fattigdommen i deres tilvære, mot streng og
karrig natur, og framfor alt mot åndelig
stoff mangel. I dette miljöet dukker en dag
den unge Chris Mahon opp. At han er en
fremmed langveisfra, fillet og uthungret,
383
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
