- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtioåttonde årgången. 1949 /
164

(1892-1945)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Kulturforskning som anvendt vitenskap. Det universelle menneske. Av Gutorm Gjessing

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

G ut o r ni Gjessing

store navnløse masse — har fått alle våre
handlinger, våre tanker og kjensler
bestemt av vårt kulturmiljø. Naturfolkene,
som vi ser ned på fordi de er så sterkt
tra-disjons- og kon vens jonsbundne, be trakter
vi derimot utafra, og da legger vi merke
til alt dette, — ikke først og fremst fordi
de er mer bundet, men først og fremst fordi
deres vaner og tradisjoner, deres skikker og
måter å oppføre seg på er andre enn våre.
Dette kan snautt nok aksentueres for
sterkt, for illusjonen om individets frihet
er noe av det mest sentrale i det moderne
menneskes livsløgn. Men denne illusjonen
har vært grunnleggende for vår vurdering
av individets stilling i det innfødte
sam-funn.

Etter som individualismen er blitt
hårdere og hårdere presset fra flere kanter, og
de totalitære ideologier har marsjert opp
med en argumentasjon så håndfast at vi i
bokstavligste forstand k jenner den på bare
kroppen, har kampen blitt kvesst til fra
begge fronter. Det blir kjørt opp med grovt
skyts. Spørsmålet blir skjematisert til
slagord som »individets frihet» eller
»marxistisk masseideologi»,
»tvangskollektivis-me» og liknende slagkraftige forenklinger
som fordunkler problemet.

Den sosiale og politiske situasjon i
verden idag krever, etter det jeg kan se, større
sosial samkjensle. Det liberalistiske
frihets-begrep er blitt distansert av sine egne
konsekvenser gjennom den veldige klasse
av industriarbeidere som industrialismen
stampet fram, men som den nektet å
aksep-tere som fullverdige individer, og som den
fram for alt holdt økonomisk nede så lenge
at solidaritetskravet tvang seg fram av seg
sjøl. Det er nok så symptomatisk at
presi-dentvalget i privatkapitalismens og
hyper-individualismens (men også bornerthetens)
høyborg, Sambandsstatene, ble vunnet på
et utvidet »New Deal»-program. Det er
derfor unektelig mye som taler for at
individualismen idag er en foreldet idé.

En analyse av vår tids
økonomisk-poli-tiske krise vil vise én ting til, nemlig at
jam vel nasjonalitétsidéen idag er på god
vei til å bli foreldet. Økonomisk er den det
alt for lenge sia, for så vidt som den
økonomiske krise for en stor del er en
fordelings-krise, som ville kunne bli løst dersom ikke
nasjonalgrensene med sine tollmurer,
heterogene valutasystem osv. hadde stilt seg
hindrende i veien. Men politikerne holder
nasjonalitétsidéen kunstig oppe fordi de
tror den høver inn i deres politiske mål.

Men individualismen og nasjonalismen
som historisk hører nær sammen, er
naturligvis helt kontrære fenomen. I sin logiske
konsekvens fører individualismen til anarki,
slik enkelte intellektuelle logikere fra
bo-hémtida, som Hans Jæger drømte om i sin
»Anarkiets Bibel» (1906) og Christoffer
Hansteen i »Det fri samfund» (1898),
»Anarkisten» (1898—99) og »Til frihet»
(1901—-04). Nasjonalismen derimot er
kollektivistisk i sitt vesen.

Når vi etter hvert er kommet dit at
kulturkonflikten i videste mening er blitt så
tiispisset og krass, at det for den yngre
generasjon må stå som om krig begynner
å bli den normale form for mellomfolkelig
samkvem — og hvilke kriger! — da må
noe gjøres. Og da må det være relevant å
mønstre våre kulturelle reserver, å sette
inn i kulturkampen de krefter som hittil har
fått leve sitt liv i sorgløshet og pliktsløshet.
Jeg tenker da først og fremst på kunsten
og kulturforskningen, og en vil sikkert
tilgi meg at det for meg ligger nærmest å
tenke på hva kulturforskningen kan utrette
i vår kulturelle nødssituasjon. Det må med
andre ord ligge nær å aktivisere og
aktualisere kulturforskningen, gjøre den til
anvendt, praktisk vitenskap.

Rett nok må en vente seg at filosofisk
er-kjennelsesteoretisk forskning vil gjøre skarp
front mot en slik tanke; den vil hevde å ha
påvist for lenge sia at en ut fra ei kritisk
vurdering ikke kan stille et slikt krav til

164

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 10 18:48:40 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/ordochbild/1949/0190.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free