- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtioåttonde årgången. 1949 /
167

(1892-1945)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Kulturforskning som anvendt vitenskap. Det universelle menneske. Av Gutorm Gjessing

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Kulturforskning som anvendt v i tenskap

ervervete egenskaper er arvelige. Som
sedo-verfører står Herbert Spencer. Og
avkommet ble et europeisk-amerikansk
kultur-hovmod som er en av de aller mest
fundamentale årsaker til nedvurderinga av
naturfolkene, og dermed til kulturkrisen. Det
fikk sitt dystert-makabre høydepunkt i
den Hitlerske rasebiologi.

Det hjelper i og for seg lite om lærde
forskere, men åndsisolasjonister, påviser at
nær sagt hvert eneste ledd i evolusjonslæren
ikke hölder hva den lovte dersom de hölder
sin kunnskap for seg sjøl, og fram for alt så
lenge den ikke influerer deres eget kultursyn
mer enn den har gjort. For ennå er de lærde
sjøl i høy grad fascinert av progressjonen i
kulturut viklingen.

Grunnen til at disse resultat ikke i større
grad har preget kultursynet, er åpenbart at
forskningen ikke har funnet fram til et
nytt ledemotiv som kan positivere
resul-tatene. Den mangler et universalistisk
sen-tralmotiv for sin forskning og mangler
derför også den dynamiske kraft som
evolusjonslæren i så høy grad hadde i sine
vel-maktsdager. Det står for meg som om vi
har dette sentralmotiv i det som kunne
kalles »det universelle menneske». Det er
for så vidt å gripe bakover i
forskningshistorien, helt bakover til environmistene i første
halvpart av forrige hundreår som hevdet at
menneskene var skapt like, og at de under
like naturvilkår ville utvikle den samme
kultur. Visselig kan et hav av
forskningsresultat vise at uendelig månge andre
faktorer bidrar til å differensiere kulturens
mangfoldighet, men ikke desto mindre vil
det vise seg at tvers gjennom det nær sagt
uendelige mylder av kulturformer går det
likevel tråder som knytter det hele sammen
i en fargerik billedvev. En billedvev med
både store kontraster og fint avstemte
nyanser, med livfulle og dramatiske scener;
men like fullt én sammenhengende vevrad,
for renningen er og blir den samme. Og
renningen er mennesket. Vel gjennomtenkt,

med en verdens horisont som bakgrunn,
burde »det universelle menneske» kunne bli
den »berusende inspiras jon til aktivitet»
som evolusjonslæren en gang var. Tanken
er ustyrtelig gammel. Alt et halvt tusenår
f. Kr. satt den greske tenker Heraklitt og
skrev: »For de våkne er verden én og
felles, den sovende vender seg inn mot sin
egen verden.» Men en sannhet trenger ikke
nødvendigvis være mindre sann, fordi om
den er garnmel. Og det er på tide at vi
våkner igjen.

Det første som da må stå på programmet
må bli å undersøke de ting som skiller
Vestens kultur skarpest fra andre
kulturformer, og så å se om de har brakt tilfretshet,
kulturbalanse, inn i vår kultur. Dermed
vender tanken usøkt tilbake til de to
kardinalpunkt: individualismen og
nasjonalis-men.

Individualismen er et nytt trekk i
menneskelig kultur, og den har aldri nådd ut
over den vesteuropéisk-amerikanske kultur.
Selv Øst-Europa har alltid ligget utafor, og
tilmed i vår kultur har individualismen
aldri trengt gjennom alle sosiale lag, og
den har faktisk begynt dødskampen. Det er
grunnleggende for vår økonomisk-politiske
krise, at vi nekter å akseptere dette faktum.
Over alt hvor Vestens kultur har tvunget
sitt frihetsideal inn på andre folk, har det
ført til sosial, moralsk og religiøs
oppløs-ning og rotløshet. Millioner på millioner av
mennesker i Amerika, Asia, Afrika og annet
steds er blitt ulykkelige og demoraliserte
ved denne tvangsfrigjøring av indi videt
som européerne har lansert, ikke minst fordi
den alltid har vært hevdet med rent
tragikomisk inkonsekvens. Først da den
individuelle eiendomsretten til jord ble opphevd,
og igjen overført til stammene med »The
Wheeler-Howard-Act» av 1933 og »The
Indian Reorganization Act» av 1934, kunne
de nordamerikanske indianere igjen puste
lettet ut etter marerittet fra »The General
Allotment Act» fra 1887.

167

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 10 18:48:40 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/ordochbild/1949/0193.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free