Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Fjärde häftet - Kulturforskning som anvendt vitenskap. Det universelle menneske. Av Gutorm Gjessing
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Kulturforskning som anvendt v i tenskap
skes livsløgn, at det tror dets politiske
tenkning er hevet over den »primitive»,
»prelogiske» og »kollektive» tankegang. Ikke
desto mindre er det påvist sikkert nok at
den bl. a. er sterkt underlagt denne
tankeforms partisipasjonslov.
Det kan virke ulogisk å ville innskrenke
individualismen og samtidig ville nivellere
nasjonalgrensene, fordi ei økt sosial
sam-kjensle med logisk konsekvens kan syns å
føre til økt nasjonalisme. Det er også høyst
trolig at en økt sosial solidaritetstrang må
resultere i styrkelse av den sosiale gruppe.
Men nasjonalitetsidéen er ingen gammel
tanke; nasjonen er, sosiologisk sett, en
kunstig nyskapt, sosial gruppe. Den sosiale
gruppekjensle er instinktbestemt, men de
manifestasjoner den får, er kulturprodukt.
Derför vil ei nivellering av nasjonalgrensene
ikke nødvendigvis måtte svekke
samfunns-solidariteten, spørsmålet blir om vi kan
finne fram til ei sunn
samfunnsgruppe-ring.
Men bortsett fra at denne nivellering av
nasjonalgrensene er en økonomisk
nødven-dighet, vil den før eller seinere måtte bli en
uomgjengelig konsekvens av den ut videte
kunnskap om land og folk verden over.
Det kan være langt fram, dersom vi stritter
bevisst imot; men den kommer. En skulle
ha trodd at menneskeheten omsider hadde
lært at reaksjon fører til revolusjon, at
den fossen som skal fram, engång sprenger
demningene. Og da kan den komme til å
rive med seg både likt og ulikt, selv om det
er rådløst idag å stille noen prognose over
omfanget av skadevirkningene.
Kan vi noen gang komme så langt at
mennesket vil sosial samhørighet, kan de
intellektuelle ta situasjonen med ro. De vil
ikke få åndsfriheten sin innskrenket, fordi
det ikke vil være nødvendig. Rent bortsett
fra det, skal en huske at en folkelig,
demokratisk styreform ikke i og for seg gir noen
garanti for åndsfriheten. Den franske
revolusjon erklærte at den hadde »ikke bruk for
vitenskapsmenn», den halshogde da også
Lavoisier, den moderne kjemis far. Det
er heller ikke lenge sia at høyst
demokratiske statsmenn i flere land vedtok lover
som forbød å undervise i den biologiske
utviklingslære!
I arbeidet for å lære menneskene i den
vesteuropéisk-amerikanske kulturkrets å
finne tilbake til den sosiale samhørighet, er
ingen greiner av kulturforskningen
overflødige, når de bare i hele sitt arbeid er seg
sin djupe samhørighet med mennesket
bevisst. Studiet av individualismen og dens
virkninger må bli noe av det mest sentrale.
En kan ikke studere individualismen uten å
kjenne forutsetningene. En av de sentrale
skikkelser i den utvikling som fører over
renessansen til liberalismen, er den
fromme Franciscus av Assissi. Gjennom sitt litt
yngre bysbarn, Giotto, fikk han
grunn-leggende betydning for billedkunsten, ved
sin »Solsang» skapte han Dante og
renes-sansens diktning, og endelig skapte han
gjennom den engelske franciscanermunk,
Roger Bacon, empirismen i vitenskapen.
Konsekvensen skulle jo være at nær sagt
hele vår tids kulturkrise skulle kunne føres
tillbake til denne fromme helgen. Den
hellige Franciscus var også et produkt av
sitt miljø. Perspektivene blir lange og djupe,
for et hvert kulturfenomen har sine årsaker,
og disse er igjen resultat av tidligere årsaker.
Her har historien i sine mange aspekter —
ikke minst idéhistorien — sin store
misjons-oppgave.
Kunstforskningen har naturligtvis også
sin store oppgå ve, både ved å etterspore de
strømninger som binder de ulike
kunstområder sammen gjennom tidene, og ved å
etterspore de idéstrømmer som gir seg
utslag i kunsten. I all kunst er der en sosial
tendens i og med trangen til å meddele seg
til andre. Renessansens oppdaging av
sen-tralperspektivet revolusjonerte
malerkunsten fordi kunstneren forlangte at beskueren
skulle nyte motivet nøyaktig fra samme
169
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
