- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtioåttonde årgången. 1949 /
210

(1892-1945)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Femte häftet - Alexander Kielland 1849—1949. Av Hans Heiberg

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Hans Heiberg

vilde moret sig om han hadde lest et
avsnitt av et intervju i en av våre største
aviser for få dager siden. Der stod følgende
udødelige bemerkning: »Det var sikkert
askillig hykleri i Stavanger den gang.tr
Den gang.

Og Kielland er idag blit feiret av landets
regjering. Det er riktig, ja det er
selvfølgelig. Men det er nå ganske pussig likevel
da! Når en tenker på de politiske stormene
som stod om nettopp ham. Diktergasjen
ble nektet ham gang etter gang, og det
skjedde etter opprivende og opphissete
debatter. Det var om ham en stortingsmann
brukte ordene »den halvråtne,
antikristelige og overkultiverte retning som nå gjør
sig bred og vil styre for hele
venstre-ut-viklingen». Og han sluttet sitt inniegg med
et kamprop: »Fram bønder, fram som før
— men va’r deg bonde, va’r deg på din vei,
for den falske åndsretning, den er ikke til
dit besste.»

Det var om Alexander Kielland han sa
dette. Og Stortinget gikk fram, fram som
før og nektet Kielland kunstnerlønn.

Nå må det jo i sannhetens interesse
til-føyes at allerede i levende live fikk Kielland
oppreisning av de offisielle myndighetene
i landet. Ikke som dikter, kunstnerlønn
fikk han aldri, men som personlighet. Han
ble utnevnt til amtmann i Romsdal,
riktignokk først etter at Bjørnson hadde
gått fra statsråd til statsråd. Og Bjørnson
da han først for alvor kom i
partriark-alderen, var ikke å spøke med, selv ikke på
et statsrådkontor.

Tidene har forandret sig. Alexander
Kiellands diktning var engång et stridens
tegn, ja meldingen om en ny bok av ham
var kulingvarsel for hele landet. Når det
navnet dukket opp, kjørte de norske Morten
Krusene skarpt i sine karioler og hjulene
larmet i de tränge gatene mellom husene.
De kjørte for å lyse ham i ban med al den
verdslige, moralske og religiøse makt og
myndighet tiden rådde over.

Nå er han fyldig representert selv i de
frommeste lesebøker, foreløbig er det
riktignok aller mest som naturskildrer, men
det er vel ikke noen overdrivelse å si at
han er blit den populæreste av våre store
romandiktere, den mest umiddelbart elskede
og yndete i alle årsklasser, hos kresne og
umiddelbare. Og han vekker ikke anstøt
lenger.

Det kan komme av mange ting. Dels er
det — ialfall for en tid — faktisk skjedd et
fremskritt i toleranse, i frisinn. Det er
riktig det Bjørnson sa da han holdt
minne-talen ved avsløringen av Kiellands byste i
Molde, i 1907:

»For det å ha en stormann blant sig i
flere år, har gjort et og annet høyere, et
og annet lettere også, enn det var før.»

Dels skyldes det vel den forsmedelige
naturlov som alle klassikere er utsatt for:
Dette at neste generas jon trekker tennene
ut på dem, klipper klørne, og gjør dem til
snilde husdyr som barna kan leke med.
Intet fag ligger litteraturhistorikernes så
nær som frisørfaget. Og ingen dikter slipper
unna, når han er død og avskåret fra å
ta til gjenmæle. En dikter sa en gang om
litteraturprofessorene —■ det var nettopp
Alexander Kielland — at:

»nu som før i verden kryper de travle
bladlus ut og ind og foreviser og forklarer
— sig selv til umak og til sorg og pinsel for
den de borer sig inn i.»

Ordet aktuell har i Riksmålsordboken to
tydninger: 1) virkelig, nærværende. 2) som
har særlig interesse for dagen, »brennende».

At Kielland er nærværende, virkelig, i
norsk åndsliv idag, det vet vi alle. Og vi vet
at han fortsetter å være det i det nye
hundreåret av hans liv som er ved å
be-gynne. Han er det som artist, forteller,
kunstner av guds nåde. Og Sankthansfest
er neppe det sisste av hans verker som
kommer til å få filmens nye virkelighet.

Men også i den ånnen tydning av ordet:
»som har særlig interesse for dagen», »bren-

210

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 10 18:48:40 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/ordochbild/1949/0240.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free