Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Sjunde häftet - Arnulf Overland. Av Gunnar Reiss-Andersen
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
Gunnar R e i s s-A n d er s e n
trådte fram, ikke lett for å gjöre seg hört
på bakgrunn av disse to hver på sitt vis
sterke röstene. Han ropte da heller ikke
höyt, särskilt ikke med sine to förste
samlinger »Den ensomme fest» og »De hundrede
violiner». Arnulf Överland fylte nylig seksti
år, men på visse måter var han eldre og
ensommere da han feiret sine ensomme
sorgens fester enn han er i dag. Når
Överland står ved den merkepelen som
seksti-året tradisjonelt kalles, er det naturlig å
tale hovedsakelig om hans lyrikk, og i den
rummes i grunnen hele Överland, selv om
han også har vært virksom på andre
om-råder. I den möter vi dikteren, polemikeren,
europeeren og nordmannen Överland.
Den tredje diktsamlingen sin, en
samling dikt som det var hetere brann i, som
det klang en dypere, varmere og mer variert
tone gjennem jevnfört med de tidligere, —
kalte Arnulf Överland »Advent». Ordet
advent er karakteristisk först og fremst for
stemningen i hans ungdoms poesi, men
også for meget av den senere.
Överlands tidlige lavmælte poesier er
bleke av sorgfull ensomhet, en tidlig, ja,
for tidlig kjensle av resignasjon, og ofte er
de preget av bister selvironi.
Den unge Överland skriver et dikt om
lille Adam, som med et stort hode kneisende
på en tynn hals treder dansen på
dansesko-len med större alvor enn talent. Når damene
skal engasjere må han sitte over, mens
kvinnefröene slåss om andre gutter.
Adam går alene hjem.
Slik er livets danseskole.
Alle livets lunefulle
stjerner små gikk ham forbi.
Nu vil han gå hjem og dikte
seg sin förste poesi.
»Aus meinen grossen Schmertzen, mach’
ich die kleinen Lieder». Var det ikke så
Heinrich Heine sa? Överland har forövrig
gitt uttrykk for sin varme beundring for
Heine.
Alt er ikke så originalt og åtskillig er
spedt i disse förste diktene, men det er
drag i dem som senere mer og mer utpreget
er blitt Överlands egne, blandt annet en
trang til ærlighet som gir seg både
kjensle-messige og rent formelie uttrykk. Han kan
skjeie makabert ut på vers:
Den siste glemte kokotte
falmer mot dagens skjær
og har ikke noget å blotte
og nogen å holde kjær.
Jeg tar henne opp på mitt kne.
Og vinens bedövende glöden
fyller den hele kafé
med mörke og duft av döden.
Den Överlandske klangen i disse strofene
er lett igjenkjennelig, men den er jo
unekte-lig noe ungdommelig i sin dysterhet.
Överland har i senere dikt övet en
ubarmhjertig, delvis overdrevet ubarmhjertig
kritikk overfor sin egen ungdomspoesi.
Han sitter og leser i »Sin ungdoms samlede
verker» en kveld og han brenner alt
dette papiret med ord som på denne måten
endelig en gang blir ild.
Ikke en våken tanke,
ikke et ærlig ord,
av ungdommens selvfortærende streben
ikke et spor
Men eja, hvor gjerne jeg smakte
på bermen av andres glass,
og all den sjelfulle svindel,
hvor var den mig vel tilpass!
Kanhende akkurat disse ordene gjelder
dikt vi andre ikke har fått lese. Men besk
har i alle fall den moderne Överland vært
mot sitt unge jeg.
I Överlands tidlige dikt synger
advents-tonen om lengselen mot livet og
kjærlighe-ten. Den kommer til den unge dikteren
som en svak lyd av skritt som nærmer seg
huset i netter da stillheten lytter ut mot
uendelige tomme avstander. Den kommer
som svake rop langt ute fra det ukjente.
Men det kan også være den angstfulle ad-
304
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
