Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Åttonde häftet - Forgrunnsskikkelser i nyere norsk malerkunst. V. Agnes Hiorth. Av Pola Gauguin
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
Below is the raw OCR text
from the above scanned image.
Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan.
Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!
This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.
P ol a Gauguin
Port rett av Al ett e Garde.
står overfor som skaper det kunstneriske
innholdet i hennes maleri. Det
betydnings-fulle ved hennes portretter og det som gir
dem den kunstneriske gyldighet, er at den
maleriske formen så helt dekker dette
innholdet: En dyrebar opplevelse ved å stå
ansikt til ansikt med et annet menneske
som hun, uten be visst å ville det men ut
fra sin kjærlighet til mennesker og tro på
det gode hos dem, nesten spontant kommer
i samføling med. Hun ledes så å si alltid
av hjertelighetens genius.
Agnes Hiorth er derför også ytterst
varsom med å være påtrengende i den
artistiske formen. Hennes fargevalg er diskret
og like vel uttrykksfullt ved en
gjennom-gående fin harmonisering av likeverdige
fargetoner som samler seg om en bestemt
lokal farge som virker overraskende, men
gir opptakten til fargefølelsen i hele biidet.
På den måten støtter og framhever det
intensiteten av det indre livet som strøm-
mer ut fra det menneske hun skildrer. —
Gunnar Heiberg har i en anmeldelse av
»Når vi døde våkner» skrevet: »Som
Minerva sprang fuldt levende ut av Jupiters
pande, saaledes er menneskene i dette
skuespil fuldt levende sprunget ut av Ibsens
hjerne. Men der gudinden staar, der hun
gaar, der hun lever, interesserer hun os,
hun selv, uten hensyn til Jupiter. Saaledes
ogsaa med Arnold Rubek og Irene. De lever
sitt eget liv, uavhængig av Ibsen. Saa
levende er disse mennesker, at vi spør ikke
Ibsen hvad hans mening er med dem. Vi
spør disse mennesker hvad de mener om
sig selv, og hvad de mener om hverandre
— og mens vi grunder paa deres skjæbne,
ser vi paa dem med vore øine som paa
mennesker der kan se med sine øine paa
os igjen. —» Heiberg sier her noe essensielt
om et kunstverks organiske liv. Det
gjel-der den beste kunsten og ikke minst
por-trettmaleriet, og det er det Agnes Hiorth,
bevisst eller ubevisst, har forfulgt gjennom
arbeide med sin kunst, og det som hun så
lykkelig er nådd fram til i sine portretter.
Og det kommer noe til i levendegj øreisen
av de mennesker hun skildrer: Ført av
hjertelighetens genius trer hun selv
levende fram hånd i hånd med sine
modeller. La oss bare betrakte portrettet av
hennes far, der hans trekk og holdning er
så levende karakterisert at en føler det
som sto en ansikt til ansikt med ham
selv, og hertil føyer seg kunstnerinnens
egen intime forståelse av modellen. I en
eiendommelig kvinnelig ømhetstrang
utle-verer hun ikke bare det menneske hun
skildrer, men også sin egen hengivenhet,
som sammen med hennes harmoniske sinn
gjør henne til den fine og oppmerksomme
menneskekj enner.
.356
<< prev. page << föreg. sida << >> nästa sida >> next page >>
