- Project Runeberg -  Ord och Bild / Femtioåttonde årgången. 1949 /
499

(1892-1945)
Table of Contents / Innehåll | << Previous | Next >>
  Project Runeberg | Like | Catalog | Recent Changes | Donate | Comments? |   

Full resolution (JPEG) - On this page / på denna sida - Tionde häftet - Norsk teater sesongen 1948—1949. Av Niels Chr. Brøgger

scanned image

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Below is the raw OCR text from the above scanned image. Do you see an error? Proofread the page now!
Här nedan syns maskintolkade texten från faksimilbilden ovan. Ser du något fel? Korrekturläs sidan nu!

This page has never been proofread. / Denna sida har aldrig korrekturlästs.

Norsk teater seson g en ig 48 — 19 4 g

preget av streng ærbødighet for Pirandellos
gjennemborende moral-problematikk.

I teatrets opførelse av Moliéres udødelige
»Tartuffe» var sceneledelsen overlatt til Stein
Bugge. Han er en fantasirik og dyktig
teater-mann, som har et særlig skarpt blikk for
scenebilledet, for det rent kunstneriske samspill
av lyd, lys, bevegelser og färger, han er mindre
dyktig i den individuelle personinstruksjonen.
Forestillingen blev fargeprektig og grasiøs,
med inntagende og inntrykksgivende partier.
André Bjerkes oversettelse var lyrisk smidig
og elegant moderne. Per Aabel hadde
titelrollen, den beregnende religiøse hykler med
de himmelvendte øinene og den blodrike
livs-appetiten. Aabel leverte et intelligent opfattet
og fint beregnet spill, men han manglet
format, — han hadde ikke noget av rollens
saftighet, av dens maskuline kraft i det øieblikk
da Tartuffes begjær seirer over hans
försiktighet, og han var ikke i stand til å få oss
til å tro på figurens farlige virkelighet. Og
Tartuffe er jo lyslevende den dag idag,
kom-plisert og ekte i sin blanding av moralløs
ær-gjerrighet og sanselyst. Einar Sissener var
festlig, men noget outrert som Orgon, vimset
og håpløst selvoptatt. Aase Bye skapte en
eggende, tiltrekkende og nydelig Elmire,
blikket, de myke bevegelsene, stemmetonen, alt
var preget av overdådig feminin tryllekraft.
Det var fart og kraft over Else Heibergs
Dorine, hun spilte rollen med grasiøs og fin
slagferdighet. Forestillingen gjorde stor lykke.

Til Strindberg-jubileet i januar hadde
Nationaltheatret valgt »Pelikanen», mens Det
Nye teater spilte »Förste varsel» og »Leke med
ilden», og Det Norske teatret ga oss
»Døds-dansen», — rent dramatisk og kunstnerisk
sett tok den sistnevnte forestillingen prisen.
Som rimelig kan være, var teatersesongen i
det hele sterkt preget av den geniale svenske
dikters hundreårs-jubileum. I september ifjor
gj estet Gøteborgs Stadsteater på Det Norske
teatret med »Fordringsägare». Og ved Kungl.
Dramatiske Teaterns gj estespill i mai iår på
Nationaltheatret, blev fremført »Stora
Landsvägen» og »Frøken Julie», og monologen »Den
Starkare». Det var en stor og givende
teateroplevelse å møte Strindberg på svensk, tolket
av ruvende kunstnere som Lars Hanson, Inga
Tidblad og Elsa Widborg. Ved siden av Ibsen
er jo Strindberg den som har betydd mest
for moderne teater og dramatisk diktning i
verden idag. I sine største dramaer fremstår
han som skapende geni, en sort engel, en Pro-

metheus og lysbringer, som ga menneskene
kunnskap om sig selv og livet, og til bot for
det, selv blev straffet med ulidelige
sjele-kvaler og hverdagslivets små uutholdelige
nålestikk av de vrede guder. Kampen
mellem tilsynelatende uforenlige motsetninger,
mellem livslyst og skyld, mellem ekstase
og askese, lidenskap og avholdenhet, last
og kyskhet, gir hans tragedier perspektiv
og horisont, og fører dem langt hinsides
naturalismens grenser, over i symbolikken, over i
drømmespillet, lignelsen og myten, i
»sur-realismen». Han visste dette selv. »Jeg er ikke
realist», sa Strindberg en gang. »Jeg skriver
best når jeg hallucinerer.» Han kunde ikke
gi sin gyldigste diktning en mer treffende
karakteristikk. Når fantasien og
dikterkraf-ten rev ham med, blev han synsk, beåndet,
begavet med skaperevnens nådegave.

Valget av »Pelikanen» til Nationaltheatrets
jubileumsforestilling kan kritiseres. Det er et
hatsk og bittert angrep på kvinnen, men det
hever sig ikke til de sublime høider, slik som
i »Dødsdansen» eller »Fadren». Skylden er for
hårreisende ensidig fordelt, og
anklage-momentene for smålige. I 1933 spilte Nationaltheatret
»Til Damaskus» i Per Lindbergs
uforglemmelige opsetning, iscenesetteren hadde smeltet
de tre delene sammen til en gripende
helaftens-forestilling, med Ingolf Schanche, August
Odd-var, Gerda Ring og Olafr Havrevold i
hoved-rollene. Det er kanhende den rikeste og mest
vesentlige Strindberg-forestilling som norsk
teater har gitt i de siste decenniene, om enn
både »Dødsdansen» med Agnes Mowinckel og
Harald Stormoen, og »Fadren» med Ragna
Wettergreen og Egil Eide, i og for sig var
teateroplevelser som har ristet sig inn i ens
minne, sceniske begivenheter som hører til de
store og sjeldne. O’m Nationaltheatret hadde
valgt et av Strindbergs mange rike
teaterar-beider som ruver sterkere enn »Pelikanen»,
vilde det nok vært en fordel.

Nationaltheatrets opførelse av »Pelikanen»
var imidlertid fast og pregnant, instruktøren
Olafr Havrevold hadde holdt sig til en stilren
naturalisme som kanhende er uundgåelig i
dette stykket, men som gjør de lange
replik-kene under brannen til slutt til en farlig dans
på stram line over parodiens avgrunn. Ada
Kramm var sterk og ekte som den monstrøse
moren, med en uhyggelig, halvt sanselig latter
som var et fint beregnet virkemiddel, og Ola
Isene var beregnende og farlig brutal som
svigersønnen. Men den norske Strindberg-ople-

499

<< prev. page << föreg. sida <<     >> nästa sida >> next page >>


Project Runeberg, Fri Jan 10 18:48:40 2020 (aronsson) (download) << Previous Next >>
http://runeberg.org/ordochbild/1949/0549.html

Valid HTML 4.0! All our files are DRM-free